Av Caspar Seip og Monica Stubkjær, lærere på UROskolen.
Vi viser til kronikk og tilhørende intervju med Andreas Stien-Leenderts i Morgenbladet nr 6-2024.
Vi slutter oss til Stien-Leederts påstand om at den norske skolen har utviklet seg til et test- og vurderingsregime. Og vi vil tilføye: det er grundig dokumentert hvor skadelig det er for barn å leve sitt liv under slike betingelser, og det er derfor på høy tid å ta et oppgjør med et slikt angststyrt og skadelig regime.

Av Anne, elev på UROskolen
Ok. Caspar har fleire gonger gjeve meg i oppgåve å skrive blogg. Eg har alle gongene kjent på masse motstand, og sinnet har vandra i retning av at det kjem eg ikkje til å klare, formuleringane mine vil ikkje vere bra nok og eg kjem sikkert bare til å få brainfreeze så fort eg set meg framføre tastaturet.

Av Jan Hopland, Uro-elev og hjortejeger.
I går ettermiddag klarnet det opp og jeg fikk lyst å gå en langsom tur i skogen min. Kjente hvor godt det var for kropp og sjel, det er ikke så ofte jeg kjenner for å gå langsomt. Føle hvert steg, være tilstede i skogen og i det sanselige. Gå tur kun for å gå tur. Så er jeg ved den innerste benken, vil gå opp på toppen men kjenner meg sliten, en uke med virus har tatt på. Blir værende akkurat der med sliten en liten stund.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen og grunnlegger av Barnehageeksperten.no
Dette er en erfaring jeg fikk med meg på tampen av engasjementet mitt i Småfolk barnehage. En erfaring jeg kunne gjøre meg, etter den undervisningen jeg har fått på Uroskolen, ved bruk av uroperspektivet i livet mitt. Når jeg gjør noe nytt, får jeg nye erfaringer, akkurat som barna.

Av Jan Hopland, elev på URO-skolen og medlem av mannsgruppe.

«Hva gjør du på nå da», spurte en tidligere kollega. «Jeg er mellom oppdrag», svarte jeg. «Åja, så du pusser opp og går turer?» «Ja, nemlig!», kom det kjapt fra meg. Sinnet mener at arbeidsledig høres verre ut enn å være uten oppdrag, og som selvstendig næringsdrivende kan jeg være enig i det.

“Problemet” er et dikt skrevet av Halvard Lægreid, elev, fritt etter Caspar Seip og Ricardo Arjona

Av Siw Bekkhus, elev på UROskolen
Jeg ligger i sengen, og kjenner at lårene mine har est ut. Det samme gjelder overarmer og mage. Og når jeg skulle i nyttårsselskap, og ha på meg de høye støvlettene, merket jeg at leggene var tykkere. Hjelp! Nå blir jeg tjukk igjen! Jeg kjenner frykten stikke i meg.

Av Rikke Uberg Thorkildsen
Publisert i Dagsavisen 27. desember 2023.
Det er i vinden å gå med pulsklokke. En klokke som viser deg hvordan du skal leve best mulig. Hva du skal spise, drikke, når du skal sove trene, og vice verca.

Av Ida Pande, elev på UROskolen
Under et URO-kurs i Kragerø hadde jeg et lite, men stort, øyeblikk for meg selv. Det startet med at en av de andre elevene fortalte om hvordan hun ofte sitter på loftet sitt og ikke klarer å bestemme seg for hva hun vil.

Av Janne Marie Fatland.
Akkurat no – fredag 29. september 2023. Klokka nærmar seg halv ni om kvelden, det er kanskje tretten grader og mørkt ute. Nett i stad begynte regnet å sila igjen, og der oppe, borti aust, opnar skydekket seg så vidt så ein kan få auga på den store, runde fullmånen som kjem stigande opp over fjella. 

Av Lene, elev på UROskolen
Nå har jeg tenkt i flere dager og kjent etter, hvem er du, hvor mye er du og hva kommer jeg egentlig i kontakt med når jeg kjenner etter. Du, min sårbarhet er til stede når jeg føler meg redd, liten og hjelpeløs. Når jeg føler meg utilstrekkelig, svak og alene.

Av Elisabeth Goverud, elev på UROskolen
Hvis noen hadde spurt meg for 20 år siden, hva er viktig for deg å formidle til dine barn? Så hadde jeg sagt: jeg ønsker at de skal bli modige til å tørre å ta sine egne valg, selv om det ikke er helt i tråd med forventningene rundt.

Av Cecilie Skinner, dypdeelev på UROskolen.
En i kvinnegruppen jeg deltar i trengte en oppgave. Hun skulle øve seg på å gå mot uroen. Og noe som ville gi henne uro, var å spørre i butikken om hvor sukkeret står. Der hun fikk sin oppgave, tenkte jeg på hva jeg kunne gjøre for å gå mot min uro- for jeg har en vanskelig superoppgave langt der fremme.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.
Vi tilbyr mye rart vi på UROskolen. UROlæring, UROdans, UROyoga - og noen av oss driver med UROløping. Hva er det tenker du kanskje? Det er jo ikke noe veldig spesielt. Men det er skikkelig spennende å utforske løping gjennom et UROperspektiv!

Av  Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen
Så sitter jeg her da, og kjenner på frykt. Den frykten som kjennes dypt inn i kroppen min. Den er ikke like intens hele tiden. Den kommer og går. Tårene også, kommer og går. I dag har jeg lyst å gi opp.

Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer
Det er tirsdag 3. oktober, og på Facebook ser jeg at det har kommet et nytt blogginlegg. Det er Helge som har skrevet. Av en eller annen grunn kjenner jeg motstand mot å lese det. Sinnet mitt sier at det sikkert er veldig bra, jeg syntes det meste Helge skriver er så fint. Jeg tror det er derfor det er motstand mot å lese det.

Av Helen Løwig, elev på UROskolen
Vi er på en liten øy ute i havgapet. Jeg ligger på yogamatta med himmelen som tak over meg. Puster rolig, hver fiber i kroppen kjennes avslappet. Rundt meg 10 flotte damer som ligger der i sin egen verden. Jeg løfter blikket og ser en enslig måke gli forbi. Vinden suser, og vi hører bølgene i det fjerne. Kan vi ha det sånn?

En barnefortelling av Åse Cecilie Brox, elev på UROskolen

Nå skal jeg fortelle dere en historie om en dame som heter Tante-Surdrops. Det var nemlig sånn at Tante-Surdrops ofte ble veldig sur når hun ikke fikk det slik som tankene hennes ville. Tante-Surdrops hadde mange idéer om hva som var riktig og galt, og mange tanker om hvordan man skulle være. 

Av Helge T. Zimmer. UROlærer.

Ofte får jeg spørsmål i retning av at uroperspektivet virker så passivt. At det virker som om man bare skal sitte å ta i mot den virkeligheten og smerten som kommer. Og mange lurer på hva godt det skal føre til. De lurer på hvorfor de ikke bare kan fikse det som gjør vondt.

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen
Så lenge jeg kan huske har jeg vært imot å føle meg dum. Når jeg var liten, kan jeg huske jeg følte meg dum når jeg blant annet gråt, var sur eller ikke fikk det som jeg ville. Når jeg følte meg dum tok jeg meg sammen, og ble «stor» og var flink og veslevoksen.