Datter

Av Silje Guddal, elev på UROskolen

Den siste tiden har jeg skrevet på et brev til den ene datteren min. Jeg har skrevet det ut i flere omganger. Det har vært en sterkt urovekkende prossess. Bølger av Intens smerte i mage og bryst. Kontakt med dyp og rå kjærlighet, nærmest lammende noen sekunder… 
Før UROkunsten hadde jeg ikke kontakt med meg selv som nå. Det er som at det er mer rom  i meg. Friere pust. Det er vondere men jeg er også mer tilfreds. Innimellom.
Hver gang jeg leser brevet øver jeg på å romme de følelsene som blusser opp i meg. Med viljen kan jeg kjenne redsel, skam og skyld…Igjen og igjen. 
Jeg har blitt utfordret til å dele brevet. Jeg kjenner på mye motstand! Klump i magen. Kvalme. Press. Usikkerhet. En velkjent tilstand av, «jeg vet ikke». Kan jeg gjøre slik? Være en som skriver brev til datteren sin og legger det ut på internett?! Kan jeg delta i dette livet med hele meg? Jeg blir her litt….. 
Jeg deler brevet med mannen min. Han er usikker på om jeg bør legge det ut. Brevet er personlig. Det er om meg i møte med den ene datteren vår. Selv om mannen min sier det på en respektfull og vennlig måte blir jeg likevel såret! Det kjennes som om jeg får en kampestein i fanget. Hvordan er det å være meg når andre mener noe om hva jeg bør gjøre i livet mitt? Jeg er redd for å gjøre noe mannen min kanskje ikke vil like. Får jeg høre til da? Kan jeg ta sjansen på å dele brevet likevel? Jeg blir her litt…

Datter

Elskede datter, min UROengel.

Helt siden du var et ønskefrø har jeg vært så redd for deg. Først var jeg redd for at du ikke skulle spire og gro. Jeg var redd for at jeg ikke kunne gi deg et godt nok vekstmiljø. Sinnet mitt forsøkte hele tiden å overbevise meg om at det aldri kunne bli noe deg. Det var jo så mye feil med meg. Da du ble, var jeg redd for at jeg ikke kunne elske deg nok eller elske deg riktig. Jeg har følt meg så feil for det. Jeg kjenner skammen i magen. Den velter seg opp i brystet og legger press på lungene. Det bruser i hodet og tårene presser seg frem. Hvilken mor trenger å spørre seg selv om kjærligheten til sitt barn er ektefølt? 

Da du begynte med fast føde ble du mye syk. Vi tok deg med til leger og utredning på sykehus. Jeg tenkte nok at det var noe feil med deg. Når jeg ser tilbake på det nå kan jeg kjenne hvor hjelpesløs jeg følte meg. Det voldsomme dramaet det var rundt deg og mat. Vi var nok ganske redde begge to. Jeg tenkte allerede da, før du bikket året, at jeg måtte fikse deg. At det var noe feil med deg. Slik jeg ser det nå følte jeg mye skyld… Lille venn, du kjente nok hvor urolig jeg var. Jeg ser det nå, hvor maktesløs jeg var ovenfor de reaktive mønstrene. Kjæreste Nora Oline. Det å få være din mamma er den mest dyrebare gave. Det er ikke lett. Det er din skjebne å være min datter og jeg din mor. Ofte når jeg ser bort på deg gjør det så vondt i meg. I møte med deg er jeg ofte urolig. Det har vært en stygg hemmelighet som sinnet mitt har sagt at jeg for alt i verden ikke må dele. Det føles håpløst. Håpløst at jeg så ofte ikke klarer å romme mine egne følelser i møte med deg. Jeg gir meg over i drama. I reaktive mønstre.

Jeg ser nå hvor perfekt det er. Hvor perfekt du er for meg. Jeg er så redd og det er mitt ansvar. Jeg skal gjøre det jeg kan for å være sammen med det i møte med deg. Bak redsel, skam og håpløshet er det en dyp kjærlighet. Rå, vill og sann. Takk elskede datter for alt du er. For at du viser meg det jeg trenger å se på i meg.