Siden UROskolen startet har vi ønsket å få til et prosjekt mot skole/barnehage for å se hvordan det kunne sett ut å jobbe med uroperspektivet i en læringsinstitusjon som har sitt virke med barn. En læringsinstitusjon som setter dette høyt på agendaen, der ledelsen, lærere, pedagoger og miljøarbeidere sammen ønsker å gjøre noe nytt. Da Kristin Mæland Tangen og Helge la ut podkasten om uro og skole for ett år siden begynte ballen å rulle på Karmøy. Kristin var med i podkasten som privatperson, men jobber i skoleadministrasjonen i Karmøy kommune. Etter podkasten ble hun kontaktet av lærere og skoleledere i kommunen. Og spesielt en rektor var veldig motivert for å gjøre noe i denne retningen på sin skole, nemlig Ferkingstad Skule. Sammen med Karmøy kommune og Ferkingstad Skule har vi brukt litt tid på å finne ut hvordan et slikt samarbeid og prosjekt skulle se ut. Hverken de eller vi hadde jo gjort noe lignende, og det var viktig å få forankret dette prosjektet godt. 

Så endelig, den 17. august deltok Caspar, Helge og Fridtjof på en full dags planleggingsdag. Caspar holdt et innledende innlegg i hva uroperspektivet egentlig er, og hvordan man kan bruke sin indre uro til noe veldig viktig og nyttig i livet. Deretter inntok Helge scenen sammen med sønnen sin, Fridtjof. De snakket om hvordan det hadde vært for Fridtjof å ikke skjønne matte, og hvordan det hadde vært for Helge når Fridtjof hadde det vanskelig på og med skolen. De la også frem sine erfaringer om hva som skjedde da de begge begynte å se på sin egen uro rundt dette, og hvordan de begge kom nærmere hverandre og Fridtjof gikk fra 2 til 6 i matte. Dette innlegget skapte et stemningskifte i salen. Det kan være fordi lærerne skjønte at dette er et perspektiv de også kan bruke i sine liv privat. Noen ble inspirert til å forske på dette med sine barn og mange ble rørt av å se at noe slikt kan føre til nærhet mellom forelder og barn. 

Etter lunsj var det ledelsen sin tur til å fortelle om uroen de møter i sin hverdag. Vi var vitne til sterke og rørende samtaler med rektor Hanne Marie Alsvik som snakket med Caspar om hvordan det er å være øverste ansvarlig på en skole når det kommer sinte foreldre og mener at skolen ikke gjør jobben sin, og med inspektør Glenn Ivan Hemnes som snakket med Helge om følelsen av å være verdens verste lærer i møte med utagerende elever. Det at ledelsen involverer seg i den grad og viser frem sin egen sårbarhet er rørende og også det som skal til for å få til noe nytt.

Så oppsummerte vi dagen og lot kollegiet ved Ferkingstad Skule være alene med inntrykkene og å jobbe videre med temaene dagen etter. 

Nå fikk vi en herlig oppsummering og ønsker om å fortsette prosjektet på denne skolen. Det vil vi jo gjerne og gleder oss til å sammen finne ut hvordan veien videre skal bli nyttig..

Utgangspunktet virker bra, for her er noe av det lærerne sier etter planleggingsdagene:

-«Dette er noko som gjeld meg/oss; sjølvutvikling»

-«Me har fått eit felles språk for følelsar i kollegiet»

-«Eg var litt skeptisk og uvitande i starten; tenkte kva er dette for noko? Men det har vore heilt fantastisk»

-«Dette handlar jo berre om å vera menneskje. Deilig å føle på at eg kan dele ting/følelsar med kollegaer når det trengs»

-Alle poengterte viktigheita av at rektor og inspektør delte nokre av sine ubehaglege erfaringar, framme, foran alle. «Det at de gjorde det, gjorde det lettare for oss å dele våre «svakheiter», og «Det blir enda lettare å kome til dykk i framtida, fordi ein er enda meir viss på at de vil forstå»

-«Dette har vanvittig mykje å seie for openheitskulturen på huset». «Me føler nå at me kan gå til kven som helst for å lette på trykket når me treng det»

-«Dette er kjempeviktig i møte med elevar som utfordrar oss. Dette skal eg verkeleg bruke! Eg ser at eg har litt å jobbe med»

-«Dette kan eg jo bruke på alle områder i livet»

-«De må helse inn til rådhuset og seie at me føler oss heldige som fekk vera med på dette. Dette burde alle lærarane i kommunen fått!»