Å være sammen på kurs

Av Karina, elev på UROskolen

Tusen, tusen takk for en fantastisk helg. 

Jeg håper at dere vil fortsette å tilby helgekurs, selv om det er få som melder seg på. 

For oss som bor langt unna er det uvurderlig å få mulighet til å komme og være sammen i gruppe.

Jeg tenker at dette er den mest meningsfulle helga jeg har opplevd.

Jeg er fylt av takknemlighet og en stor kjærlighet til alle dere jeg fikk dele dette med. 

Når jeg beveger meg gjennom uroen, finner jeg en skattekiste av fred og kjærlighet. En stor raushet for både meg selv og alle andre. 

Og kjærligheten jeg kjenner til de menneskene som var i det rommet, er den samme kjærligheten som jeg kjenner til mine foreldre, barn og til min mann.

Det er veldig overraskende. Jeg har tenkt at det er mange grader av kjærlighet, men nå tror jeg ikke det.

Kjærlighet og så mange andre ting, kan virkelig ikke forstås. Det må bare kjennes. 

Jeg kan forsøke å sette ord på det, men det lar seg likevel ikke intellektueres (det er definitivt ikke et ord på norsk). 

Det oppleves som en enhet. Tidligere har jeg kalt det fellesskap, men det er ikke dekkende.

Det impliserer mange adskilte enheter som står sammen, men det er ikke det. Det er en dyp opplevelse av enhet.

Og nå tenker jeg at jeg kan slå meg sammen med Morten Harket og komme med svulstige, svevende beskrivelser og uttalelser.

Ord er ganske fattige forsøk på å beskrive og kommunisere noe som ligger langt over - eller bak - tanker og forståelse.

Poenget er at det er en skjellsettende erfaring. Som å oppdage at jorden slett ikke er flat, men rund.

At veien til det vi lengter etter, går gjennom det som er vondt og smertefullt. Det som oppleves som truende og farlig. 

Jeg kjenner en enda sterkere vilje og besluttsomhet til å vende meg mot uro. Jeg vil.

Selv om alt stritter imot, så snur jeg meg og går mot løven.

Og heldigvis mangler det aldri muligheter og anledninger. 

Bare det å komme hjem til urolige barn og en mann som ikke er "nyfrelst" og salig, setter i gang et skred av uro. 

Og det er perfekt. Av og til kan jeg til og med kjenne det som observerer uroen, mens det stormer.