Bedreidelse

Av Roojin Policarpo, elev på Uroskolen

Jeg har lenge vært bitter for deler av oppveksten min. Bedreidet min mamma og bror. Under en samtale med min urolærer fikk jeg blant annet i oppgave om å skrive et brev til min mamma og å mimre de døde i familien mer, blant annet pappa som brått døde i utlandet for 3 år siden. Å skrive brevet var en sterk prosess med sterke følelser.  Når jeg er ferdig med brevet og leser det flere ganger går det det opp for meg at mamma har bare gjort sitt beste med det hun kan. Alt hun har gjort er av kjærlighet, frykt og hennes tro system på at sånn måtte hun oppdra meg så jeg ville tilhøre flokken/samfunnet/kulturen. 

I julen var jeg hos mamma med broren min. Etter at vi har spist tar jeg ordet. Jeg vil snakke mer om pappa. Jeg savner han, og selv om han er død så kan han leve videre i at vi snakker om han og mimrer han i fellesskap. Jeg vet det gjør vondt å snakke om han men jeg vil føle det.

Mamma sier hun også vil det men hun gjør det ikke fordi hun må være sterk for vår skyld og hun  vil ikke vi skal bli lei oss. Hun sier hun tenker på han hele tiden og snakker med bildet hans mange ganger i løpet av dagen når hun er hjemme. Jeg sier ja jeg blir lei meg men jeg tåler det. Jeg lærer at det ikke er farlig å bli lei seg og kjenne på sorg, det kan jeg klare. Litt av gangen. Så forteller broren min at han også vil snakke om han. Samtalen videre dreier seg om pappa. Vi gråter, vi ler og vi føler stor takknemlighet ovenfor han. Det dukker opp et perfekt øyeblikk og jeg tar ordet igjen. Jeg forteller at jeg går på en skole og at min lærer har bedt meg skrive et brev til deg mamma. Jeg forteller henne hvordan jeg har vært bitter mot henne for at jeg har trodd på at jeg er mindre verdt enn andre når jeg ikke har høy utdanning, jeg snakker litt mer og kommer til punktet hvor jeg sier takk for at du var som du var. Det er veldig tydelig for meg nå at du ikke kom fra et vondt sted når du var/er som du er. Du er som du er ut ifra frykt og kjærlighet. Jeg forstår deg og jeg elsker deg og jeg holder ikke noe nag mot deg lengre. Jeg ser så på broren min og sier jeg har vært bitter mot deg også for hvordan du behandlet meg i tenårene. Jeg ble ofte fortalt av blant annet deg at jeg var feil fordi en jente ikke kunne gjøre de tingene jeg gjorde. Være ute sent, få kjæreste, drikke alkohol, gå på fester. Men jeg vet at du var under press og du gjorde det du trodde var best ut av frykt, skam og kjærlighet. Jeg kan genuint si at jeg ikke bedreider deg lengre og jeg er glad i deg. 

Det går også opp for meg at hvis de ikke var som de var hadde livet mitt vært helt annerledes og det vil jeg jo ikke at den skal være. Jeg kan si at jeg har fred med oppveksten for det har ført meg hit. Og her hvor jeg er nå er vilt, og det som har vært og det som kommer er for sikkert også ganske vilt.