Når sårbarheten skinner igjennom
Når sårbarheten skinner gjennom
av Karina Jørgensen, elev på UROskolen
På facebook innbiller jeg meg at jeg er stand-up-komiker. Jeg poster sjelden noe viktig eller fornuftig. Just for laughs. Memes eller små selvironiske innlegg som jeg selv syns er veldig morsomt. I dag dro jeg en sånn vits. Som feilet totalt. Og jeg tenker at det må jo være akkurat slik en komiker føler seg på scenen når ingen ler, men i stedet sender deg et medlidende blikk fylt av sympati og forståelse. Og du bare føler deg helt idiot.
Jeg hadde et absurd øyeblikk tidligere i dag der jeg googlet “Hvordan få orden på livet”. Jeg tuller ikke! Jeg gjorde det. Helt seriøst. Og etterpå syns jeg det var hysterisk morsomt og postet det altså på facebook fordi det var kjempegøy. Skrev noe sånn som: “Du vet når du er så desperat at du googler “Hvordan få orden på livet?” Ikke? Nei? Kanskje bare meg da. Men jeg har nå i alle fall kjøpt meg wakeup-light og ny notatbok. That should do it.” Og så en I’ve got this-gif. Syns fortsatt det er ganske morsomt i all sin desperasjon. Men meningen var ikke at folk skulle SE desperasjonen og sårbarheten. Ynkeligheten og fortvilelsen. De skulle bare le av hvor teit det går an å bli. Men ingen lo. Alle så at jeg var naken bortsett fra meg. De bare så på meg med medynk og sendte hjerter! Kan det bli mer kleint enn det? Medynk. Au.
Jeg husker tilbake og kjenner igjen følelsen fra særlig én hendelse. Jeg var 11, min bror skulle gifte seg og jeg skulle synge i bryllupet. Jeg var en redd og unnvikende jente som barn, men jeg elsket å synge og jeg elsket den positive oppmerksomheten det ga meg. Men jeg grudde meg selvsagt og var fryktelig nervøs. Så nervøs at stemmen ikke bar og ingenting ble som planlagt. Jeg husker ikke hva jeg sang, men gjett om jeg husker blikkene og de medfølende ansiktene. De som sa at de så at jeg var naken, men at vi kunne late som at jeg bar keiserens nye klær for at det ikke skulle bli så pinlig for meg.
Jeg tenker at jeg ikke har så mye motstand mot å vise meg sårbar. Men det er tydeligvis når jeg har kontroll på det selv. Når sårbarheten som skinner gjennom er en blind flekk for meg, som toalettpapir hengende ut av trusa når du selv tror du er lekker og fin, da er det ingenting greit.
Men jeg skal ikke slette det flaue innlegget. Jeg vil kjenne på den skammen. Og hvis noen vil hjelpe til med det, legg for all del igjen et hjerte eller en sånn medfølelse -emoji (den er definitivt den verste!) På forhånd takk.
Det fikk meg også til å tenke på hvordan humoren er min trygge maske. Alt kan tulles med og jeg ser det komiske i det meste. Det er ingenting galt med det – jeg elsker å le! - men sannheten er at jeg ikke tør å dele noe som er viktig for meg, noe som virkelig betyr noe. (Det betyr IKKE at jeg vil ha en oppgave å dele en podcast eller blogginnlegg på facebook-siden min! Nå har jeg definitivt malt meg inn i et hjørne...) Jeg er redd for at folk vil tenke at jeg er rar, alternativ, ustabil og skjør. Og for at de skal legge igjen sånne ekle medfølelse-emojier! Det er tydeligvis viktig for meg at jeg fremstår som kul og laid-back. Men jeg vil jo egentlig ikke “fremstå” lenger. Jeg vil være. Ekte. Og det gjennomskinnelige, flaue innlegget mitt har vist meg at det sårbare er synlig bak der uansett. Så hvorfor skal jeg dekke det til og late som lenger?