Lær deg å elske de nære ting

Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen

Lær deg å elske de nære ting synger Ingrid Olava i sin versjon av «de nære ting». For en liten uke siden døde et nært familiemedlem som de siste 15 årene ikke har hatt kontakt med noen i familien vår. Hun var alene da hun døde, og etter hva jeg vet hadde hun ingen nære eller kjære i livet sitt. Hennes død har satt meg i kontakt med dyp respekt, sorg og kjærlighet for hvor vanskelig, vondt og uoversiktlig det å være menneske kan være.

Det er lett å stemple henne som «syk», «bitter», «egen», «psykriatisk pasient" - og så videre, hun som har vært i krig mot verden. Men det jeg har har kontakt med, og kjærlighet til er det som ligger bak alt det dramaet, alle den kampen hun har kjempet. Den dype smerten som får oss mennesker til å gå til krig mot oss selv, familien vår eller mot alle de menneskene som kommer nær oss. Jeg tror ikke det finnes noe menneske som ønsker et slikt liv, alene og uten sin familie, uten nære venner?

Jeg vet jo ikke hva eller hvordan alt henger sammen jeg, men jeg vet at vi alle dypest sett ønsker å høre til. Kanskje er det sånn at smerte, og vår manglende evne til å vite hva vi skal gjøre med den smerten vil i ytterste konsekvens føre til at vi støter bort alle de vi er glade i og egentlig ønsker nærhet til? Nå er det jo sånn at det er vi som lever videre som sitter igjen med denne historien, denne smerten og sorgen over et liv som er slutt. Sorgen over alt som ikke var, og alt som var som det var. Men kanskje dypest og viktigst av alt, for meg i alle fall sitter jeg igjen med respekt og kjærlighet til virkeligheten slik den er, kjærlighet til henne, og for at vi alle har gjort så godt vi kunne, vi har gjort det vi kunne.

Så for å lære seg å elske de nære ting må vi kanskje begynne å lære oss å se på vår egen uro, vår egen smerte og ta ansvar for vårt eget liv, uansett hvor smertefullt og «feil» det kan virke?