Frå sinne til sårbarheit

Frå sinne til sårbarheit: Ei reise gjennom eigen uro
av Anette Lauareid Hovda, elev på UROskolen

Uroen min blir enormt stor når eg ser tilsette i barnehage og skule ha klare meiningar om korleis barn og unge, samt deira omsorgspersonar, burde oppføre seg. Eg merkar ein indre uro som eg ofte vil tolke som sinne eller irritasjon. Det oppstår eit sterkt behov for å riste dei til oppvakning – ei kjensle av at dei må forstå at det er seg sjølve dei treng å jobbe med i møte med barn, i staden for å dele oppskrifter på sosiale medier om korleis barn og foreldre skal oppføre seg.

Denne uroen kjem ofte til meg. Tankane mine om «håplause» tilsette i barnehage og skule dukkar stadig opp. Det er som om radaren min er ekstra skjerpa for å oppdage det minste signal på at vaksne vil fraskrive seg ansvar. Når det skjer, kjem uroen som eit høgfrekvent varsel i kroppen – ei kjensle av at noko grunnleggjande viktig blir oversett. At barna ikkje får den støtta og tryggleiken dei fortener. Denne radaren fangar opp alle desse innlegga, artiklane, bøkene og oppskriftene som handlar om å korrigere barn sitt uttrykk og åtferd. Kvar gong skjer det same: Uro. Eit trykk i brystet som gjer meg rastlaus. Ofte forstyrrar eg uroen med aktivitet.

I romjula skjedde det igjen. Eit innlegg lyste mot meg på Facebook. Denne gongen var det ein lærar som hadde laga «dei ti boda» for elevar og føresette. Hjartet banka raskare, og kjensla av sinne og irritasjon var tilbake. Eg måtte handtere denne uroen og tok på meg fjellskoa for å gå ein tur. Men det var vanskeleg å vera åleine med tankane, så eg sette på podcasten til Uroskolen. Temaet var: "Det er viktig at barn har det vondt." Eg kjende eit glimt av lettelse – denne episoden måtte vere perfekt. Eg må innrømme at det var egoet mitt som kjende at denne podcasten var perfekt, for det kjendes ut som om han blei ein alliert mot dei andre «håplause» i verda. Eg klarte ikkje møte min eigen uro og ta ansvar for det som rørte seg i meg.

Eg fekk altså ikkje tak i sjølve kjernen av uroen min denne dagen. Tankane og dei mønstra eg brukar for å dekke over uroen, hadde all kontroll.

Men i etterkant, når eg stoppar opp i alt det indre kaoset som oppstår, får eg kontakt med den vonde kjensla av å dømme andre. Eg dømmer dei vaksne som gir ansvaret vidare til barna og deira føresette. Det som skjer då er at den indre kritikaren min ropar til meg: Kven trur du at du er? Er du betre enn andre liksom?

Denne følelsen er som ein sommarfugl i magen. Flaksande, ukontrollert og krevjande. Ikkje som ei forelsking, men som ei kjensle av å miste kontroll, der noko uforløyst pressar seg fram.

Ordet som traff meg var hjelpeløyse. Der var det. Eg kjende det umiddelbart. Hjelpeløyse i alle sine nyansar. Draumen min om at barn skal vere omgitt av vaksne som tek personleg ansvar. Kjensla av å vere hjelpeløs sjølv, i møte med barn. For dette er ei kjensle eg har kjent på mange gongar – både som pedagog og mor. Eg har også tenkt tanken mange gonger: Skulle ikkje barna berre oppført seg annleis, så eg slepp å kjenne på uroen min?

Hjelpeløyse og redsle for å gjere feil, for ikkje å gjere nok for å gi barna ein trygg og god omsorg og oppvekst. Endå meir hjelpeløyse og redsle kjenner eg når eg opplever at andre òg er hjelpelause og redde i møte med barn.

Den same tanken som kjem når eg meinar at dei som arbeidar med barn skulle vore annleis. Hadde dei berre møtt, sett og forstått barna betre... Då hadde eg kjent meg mindre hjelpelaus og uroleg.

Men når eg dømmer dei som delar desse meiningane, gjer eg ikkje eigentleg det same som dei? Når eg kjenner på uroen og ønskjer at dei skal endre seg, er det ikkje nettopp det dei òg prøver å oppnå – å endre andre for å unngå eigen uro? Denne innsikta traff meg sterkt.
Eg ser no at vi alle, på ulikt vis, prøver å finne kontroll i møte med det som er ubehageleg. Dei ønskjer at barn skal tilpasse seg for å skape ro, medan eg ønskjer at dei skal endre seg for å dempe min eigen uro over deira handlingsmønster. Begge partar prøver å unngå den sårbare kjensla av å ikkje ha kontroll, trur eg.

Det eg innser no, er at det som triggar meg mest hjå andre, speglar noko eg sjølv har kjent på. Eg blir uroleg fordi eg, som andre, ikkje alltid lever opp til det glansbiletet eg ønskjer å vere som pedagog eller mor. Verkeligheten er ikkje eit glansbilete. Verkeligheten har alt – uro, feiltrinn, sårbarheit og læring. Det krev mot å møte seg sjølv i desse romma, men det er nettopp der vekst skjer.

Eg har også merka noko viktig: Dei gongene uroen ikkje blir trigga, er når vaksne vågar å vere sårbare. Når dei deler si eiga uro i møte med barn, sin eigen uro i livet generelt. Sårbarheit triggar ikkje sinne i meg. Tvert imot – det opplever eg som kjærleik. Då er eg roleg. Menneske som vågar å vise sårbarheit er kjærleik for meg.

Kanskje kan eg neste gong, når radaren min fangar opp slike innlegg, møte meg sjølv med større kjærleik? For det eg eigentleg kjenner på, er ikkje sinne, men frykt. Frykt for å vere hjelpeløyse og utilstrekkeleg. Frykt for ikkje å strekkje til i denne komplekse verda. Når eg ser og møter min eigen sårbarheit med openheit, kan eg kanskje også møte andre med større forståing, der vi saman kan vere uperfekte, men til stades – for barna, for kvarandre og for oss sjølve.

Eg ser at eg ikkje er aleine med mi hjelpeløyse. Og eg trur at når menneske kjenner på det, kan det å ville fikse ting og finne løysingar vere eit mønster i håp om å bli mindre hjelpelaus og redd. Som å legge fram svar på korleis andre skal oppføre seg, starte vennskapskampanjar, skyve folk ut, invitere folk inn, tilsette fleire for å handtere «vanskelege» barn, foreldrekurs om korleis bli betre foreldre, demonstrera utanfor Storting, eller til og med starte krig.

Det kan vise seg i små handlingar, som å gi råd utan å bli bedt om det, eller å korrigere andre sin oppførsel for å skape orden i ei opplevd kaos. Nokre gonger kan det handle om å organisere og strukturere til det ekstreme, i eit forsøk på å skape tryggleik i det som kjennest uhandterleg.

Men kanskje handlar det eigentleg ikkje om å løyse problema, men om å tåle uroen som oppstår. Å våge å stå i hjelpeløysa utan umiddelbart å søke løysingar, men heller gi rom for å kjenne på sårbarheita og uvissa. For det er i den stilla, når vi sluttar å prøve å kontrollere alt rundt oss, at ekte forståing og endring kan oppstå.