Blogguro

Et urolig blogginnlegg
av Karina, elev på UROskolen

Jeg har fått i oppgave å skrive blogginnlegg. Jeg VIL skrive blogginnlegg. Jeg vil skrive om uro og press og angst. Men denne oppgaven har kastet meg ut i et inferno av angst, håpløshet, hjelpeløshet, skam, mindreverd og selvforakt. Jeg har løpt hodestups inn i alle strategier tilgjengelig for å unngå å kjenne på alle de vonde følelsene som kjennes ut som de kan kvele meg når som helst. Siden jeg fikk oppgaven for snart et par måneder siden, har det vært tilnærmet umulig for meg å kjenne på uroen. Jeg har ikke VILLET kjenne på uroen. Jeg føler meg sinnssyk når det ramler over meg og jeg vil helst bare legge meg i fosterstilling og håpe at jeg kan besvime. Men besvimelse er tydeligvis ikke tilgjengelig når man trenger det. I stedet prokrastinerer jeg. Jeg lytter til lydbøker på dobbel hastighet hvert ledige minutt – jeg har lyttet 230 timer på èn måned. Jeg raser rundt og finner på tusen ulike ting jeg må gjøre. Humøret mitt har vært et mareritt; gråt og latter om hverandre. Jeg blir overveldet av den minste lille ting. Kroppen min streiker og jeg har store smerter og overveldende fatigue. For litt siden fikk jeg en pulsklokke som nå måler 106 slag i minuttet her jeg sitter stille på rumpa og skal skrive. Og jeg vil virkelig ikke ha noen av delene.

Det absurde med alt dette, er at jeg vet hva som plager meg. Jeg vet hva jeg trenger å gjøre. Men angsten kjennes uutholdelig. Jeg har forsøkt å begynne å skrive flere ganger. Det har til og med blitt forfattet en del ord, men det gjør det ikke lettere å fortsette eller gjennomføre. Når jeg klarer å se det hele litt utenfra, er det egentlig ganske interessant. At en person som faktisk elsker å lese, elsker å skrive, elsker alt som ligner på skole og oppgaver, kan streve så intenst med noe så enkelt. Jeg skjønner hvorfor det har blitt slik i forhold til skole og oppgaver, men ikke hvorfor det i tillegg har smittet over slik at det nå gjelder absolutt alt som krever at jeg må sette meg ned og formulere meg eller lese noe annet enn Donald eller Detektivbyrå nr.2. Hver gang jeg vil skrive noe fint i et bursdagskort eller sortere noen tanker, skjer akkurat det samme: Pulsen min skyter i været og jeg begynner å pese og hyperventilere. Det er så irrasjonelt. Og jeg vil jo være en rasjonell, analytisk og fornuftig person som ikke styres av følelsene mine. Hah. Jeg styres åpenbart kun av følelsene mine. De har overstyringsrett på at alt jeg tenker og foretar meg. Og jeg tenker at det gjør meg til et svakt og ubrukelig menneske.

Nå har jeg klart å romme denne skremmende uroen for første gang på lenge. Angsten i kroppen er litt mindre idag enn forrige gang jeg gjorde et helhjertet forsøk. Jeg klarer å puste og jeg klarer å sitte på stolen. Noe som må regnes som helt svimlende fremskritt på denne ukjente stien. Og jeg oppdager at uroen min er blitt som en gigantisk snøball. Den som startet som en liten kule, har rullet seg stor som en lastebil. Den har dradd med seg flere og flere erfaringer, lagt på nye lag med vonde minner og pakket seg tett med vonde, overveldende følelser. Og den snøballen gjør at jeg løper for livet. For kroppen min tror at den vil rulle over meg og utslette meg. Og jeg er sjanseløs mot min flight-respons. Av og til er det også freeze, men aldri fight. Og gjett om jeg har ønsket at min automatiske reaksjon var å brette opp ermene og gå til kamp mot dette! Men jeg skjønner at mitt indre bilde av den gigantiske snøballen er noe av forklaringen. Kan man i det hele tatt kjempe mot en sånn naturkraft? For meg er tydeligvis logisk å bare løpe. Eller legge seg ned og vente på å bli valset over.

Mens jeg skriver, står min indre kritiker over meg og brøler meg i øret. At jeg er en dramatisk, selvmedlidende, udugelig oppmerksomhetssøker. At jeg i stedet for å sitte på rævva og male ut idiotiske, overdrevne bilder, må ta meg sammen, bli voksen og få orden på livet. “Klippe håret og få meg en jobb!”. At jeg er et elendig forbilde for mine barn. Ikke bare forbilde, men et elendig eksemplar å avle på og at jeg har gjort dem stor urett bare ved å bringe dem til verden. Ja, han er god i jobben sin, kritikeren min. Han tenker at noe må jo vekke henne; noe av det han sier, må jo nå inn slik at hun tar seg sammen og begynner å levere. Det han ikke har skjønt, er at jo mer han brøler, jo fortere løper jeg. Det finnes ingen beskjed eller stemme som er skremmende nok til å få meg til å snu meg og face marerittet mitt. Jeg kommer til å løpe til jeg stuper.

Så klarer jeg et øyeblikk å flytte oppmerksomheten bort fra den brølende stemmen. Jeg flytter den til skuldrene og kjenner at de er upassende intime med ørene mine og senker dem tilbake på plass. Jeg scanner videre til kjeven og merker at den er låst i et hardt bitt. Jeg åpner opp og lar oppmerksomheten vandre videre til pusten. Følger strømmen av luft inn gjennom nesa, nedover halsen og merker at den vil snu allerede øverst i brystet. Jeg lar den få snu og være som den er, følger luftstrømmen tilbake samme vei og gjentar det. Jeg endrer den ikke med vilje, men lar den puste som den vil. Etter noen innpust merker jeg at bare ved å observere den, har den blitt litt dypere. Luftstrømmen fyller mer av lungene og beveger på mellomgulvet. Der den rører ved noe. Jeg flytter oppmerksomheten til følelsen i mellomgulvet. En følelse av tyngde og press. Eller kanskje sug. Det stråler opp mot halsen og er ubehagelig. Jeg kjenner det igjen. Det er denne følelsen som gjør at pusten snur før den når frem. Kroppen min vil ikke kjenne på det.

Men akkurat nå kan jeg bestemme meg for at jeg vil kjenne på den. Se på den med nysgjerrighet og åpenhet. Snu og vende litt på den. Gjøre meg kjent med denne “gjesten” som sender hele systemet mitt ut i kaos. Uroen.

Det første jeg legger merke til, er at følelsen endrer seg litt når den får plass og oppmerksomhet. Den sprenger seg ikke frem på samme måte, blir litt mildere, litt mindre agressiv. Det kjennes ut som et sug. Det er fortsatt ikke behagelig, men jeg kan være sammen med det akkurat nå. Og jeg oppdager at når tankene må holde seg i bakgrunnen, er selve uroen egentlig ikke så fyktelig skremmende i seg selv. Den bare er det den er. En følelse i kroppen min. Mer diffus enn et klyp i armen, mindre smertefull enn mageknip, men like reell. Og jeg tenker at det er rart at dette litt udefinerbare trykket, suget, tyngden i mellomgulvet, kan ha en så stor effekt på meg. Hvorfor skremmer dette vettet av meg? Sannsynligis mest av alt fordi den er koblet til tanker om katastrofe. Til erfaringer og minner om fiasko, nederlag og skam. Til følelsen av at alt kommer til å gå til helvete.

Jeg innser at uroen er en kilde til innsikt. Innsikt om frykt. Alt dette irrasjonelle som jeg ikke forstår. Det er likevel rasjonelt på sin egen måte. Sinnet mitt tror på at alt kommer til å gå skikkelig galt om jeg ikke flykter. Men det jeg flykter fra er en mulighet til å forstå meg selv. En mulighet til å gjøre meg fri. Og veien dit går gjennom å stanse flukten, snu meg mot uroen og gå inn i det skremmende og ukjente.

Jeg ser minner fra alle mine mislykkede studie-forsøk. Hvordan det aldri har handlet om studier i det hele tatt, men kun overlevelse. Jeg har aldri vært i stand til å studere siden jeg har hatt fullt opp med å holde angsten i sjakk. Angsten for at folk skal oppdage hvor udugelig jeg er; ustrukturert, kaotisk, liten, dum og livredd. At jeg skal bli avkledd, foraktet og utstøtt.

Jeg trodde helt ærlig ikke at jeg var så redd for dette lenger. De siste årene har jeg sluppet skammen mer til og våget å vise kaoset mitt til verden. Uten at jeg har blitt verken foraktet eller utstøtt. Tror jeg da. Jeg vet jo ikke hva folk tenker, men det betyr ikke så mye for meg lenger.
Men stormen som blåste opp da jeg fikk denne oppgaven, tyder på at det er flere lag med skam i meg. Denne skammen er dyp, stor og vond og truer min verdi som menneske.

Jeg gir meg her. Jeg har turt å åpne en dør som jeg ikke har rørt på mange år. Og jeg fant noe verdifullt. En innsikt som jeg kan se videre på.