Før mor dør

Av Cecilie Skinner, elev på UROskolen

Jeg leser i boka og sanser et sterkere ubehag for hver side jeg blar om. 
Nærmer meg døden. 
Jeg vet at hun skal dø, og jeg vet at det er en bok. 

Men likevel kjenner jeg følelser som gjør at jeg forstår hvorfor jeg hele mitt liv har vært så redd for dem. 

Nå er det her. Det sterke ubehaget.
Et ubeskrivelig ubehag.  

Du er døden.  

Og uten å søke mot et drama, blir jeg her og undersøker. Bruker viljen min til det. 

Kjenner kvalmen. Kjenner dragningen til å tenke tanker om fremtiden, min egen død, eller mitt ufødte barnebarn. 

Når mitt sinn vender seg mot min egen mor og at hun også en dag skal dø, blir det for mye. 
Tårene presser på, brystet blir stramt og kvalmen kommer til neste nivå, det er like før noe kommer opp. 
Så kommer jeg igjen til at jeg kan bruke viljen min.

Jeg tenker "stopp". Her ja. 
La oss bli her. Akkurat her og nå.
Du, mitt ubehag og jeg.
Føle det jeg føler. 
Bli akkurat her med følelsen jeg kjenner. 

Hvordan føles du? 
Hvordan er det å være meg, når døden vekker følelser?
Bilder av en blødende livmor dukker opp i sinnet mitt og igjen er jeg på vei til å følge tankene. 
Da går jeg inn i følelsen. Til ubehaget jeg kjenner. 

For slik skal jeg leve videre. Nå når fremtidens død først har tatt plass i meg, er det ingen vei tilbake. 
Slik jeg har det nå, vil hende igjen og igjen. 

Døden. En følelse har kommet, og deg skal jeg leve med fra nå av. 
Jeg vil omfavne deg. Jeg har deg. Jeg vil leve med deg.  
Du følelse fra dødens ubehag og uro. 

Bli hos meg. 
La meg være her og ikke flykte inn i drama for å komme vekk fra dette jeg kjenner nå. 

Følelser før døden.

Naturen.

Mor sin død. Sønnen min.
Mine kjæreste nevøer. Søstre. Kjæreste. Venner. Svigerforeldre. Svigerdatter.
Og mitt kommende barnebarn, ei lita jente. 

Vi skal alle sammen dø en dag. 

Men først skal vi leve og det jeg kjenner på akkurat nå er igjen et sterkt ubehag som sprenger innvendig og presser opp mot halsen. 

Men jeg blir her. 

Før jeg skal jeg ut å sanse. Se trær og kjenne vårlig stemning under tåka. 
Jeg vil være der når sola bryter gjennom. 

Og da skal jeg stå der og ta det inn. 
Jeg vil rette oppmerksomheten innover og til følelsen jeg kjenner når tankene går til døden. 

Både sola og følelsene jeg måtte kjenne. Jeg vil bli der òg. 
Bli kjent med å ha det sånn. 
Begge deler. Ute og inne. 
For det vil skje oftere fremover, at "døden" får min oppmerksomhet. 

Så takk for uro. Takk Margreth Olin og "Song til mor". Takk Helge og Vibeke for en fin samtale i podcast. Og takk min gode venninne, for samtalen vi fikk om døden i går kveld etter at jeg hadde lest siste kapittel.

Du er et hakk foran meg, du som lever videre uten din kjæreste mor. 

Men jeg kommer etter og jeg har min uro med meg, inntil. ❤️