Sorgen over å ikke være den jeg én gang var

Av Heidi Åsheim

Utenfor huset mitt finnes det et stort asketre. Om våren vokser det grønne, nydelige små stilker som blir til store blader når sommeren sakte melder sin ankomst i begynnelsen av mai. Når sommeren står på for fullt, er treet praktfullt. Bladene er den skjønneste, grønneste fargen man har sett, og både små og store fugler søker ly på den i alt slags vær. Og om høsten, begynner bladene å skifte farge; fra grønt til gult til rødt og brunt. Og ettersom fargene på bladene etter hvert er blitt brukt opp, faller de til slutt ned på bakken. I store hauger samler bladene seg, frem til vaktmesteren samler dem opp og raker dem bort på senhøsten.

Noen blader forblir under treet, og når vinteren melder sin ankomst i begynnelsen av november og det blir frost på bakken, limer bladene seg fast og forblir under snøen gjennom hele vinteren. Der søker de ly, i varmen fra jorden eller ved at de blir frosset inn i en isblokk. De får være i fred der, i noen måneder, frem til snøen smelter i midten av mars. Og når snøen er smeltet, og våren melder sin ankomst på ny, er bladene forsvunnet og treet nakent. En ny prosess av utvikling og produsering av nye blader er i gang.

Lik som treet utenfor huset mitt forandrer seg etter årstidene, forandrer vi mennesker oss gjennom årene i ulike sesonger. Vi forandrer ikke personligheten vår eller hvilke verdier vi har, men heller vaner og tankemønstre. For tanker og følelser henger som hånd i hanske. Det vi tenker om oss selv og andre, utvikler seg over tid til å bli ulike mønstre som går på automatikk. Lik som ingen blader er helt like og har forskjellige formasjoner og mønstre, har vi mennesker også utviklet dette over tid. Det er derfor noe av det vanskeligste med å være menneske, er nettopp å samhandle med andre mennesker. Fordi vi erfarer verden på ulike måter, ut fra vår egen forståelse, sannhet og erfaring med hvordan verden, oss selv og andre mennesker har behandlet oss opp igjennom årene.

Tilbake til treet som forandrer seg etter årstidene, ser jeg at jeg også har forandret meg. Jeg er ikke lenger den jenta jeg var for fem år siden, for ti år siden eller 15 år siden. Er ikke lenger hun jenta som hadde mønstre som gikk på runddans på en tåkebelagt vei. Er ikke lenger hun jeg har holdt fast i, i alle år, fordi hun ikke visste at det fantes noe annet som kunne være en løsning på hennes sorger og fortvilelser i livet. Og sorgen og smerten over å ikke være den jenta lenger, er tyngre enn jeg kan forklare med ord. Det er en smerte som ligger dypt i kroppen – dypt i brystet og snevrer seg i halsen. Den krøller seg inn i et mørke jeg før aldri turte å møte. Eller kanskje jeg ikke visste?

Hvem vet egentlig, hvordan man kommer seg hit? At man én dag bare innser at livet har gått sin gang, og man har drevet med selvdestruktive mønstre år etter år, uten at endring har vist seg. Kanskje man ikke visste hvordan. Jeg visste i hvert fall ikke. Det var ingen som lærte meg hvordan jeg kunne håndtere livets utfordringer når det stormet på sitt verste. Alle hverdagsbekymringer som kommer og går, dag inn – dag ut, og som setter seg i kroppen; i magen, i brystet, i smerter i ryggen og nummenhet i armer og ben når jeg går. Og jeg går og jeg går, og finner ikke veien jeg har søkt etter. Eller det var slik den gang, én gang.

Et nytt kapittel i livet. Et bedre et, håper jeg. Jeg vil ikke lenger søke utflukter i å løpe vekk fra alt det vonde livet har å by på. Vil ikke lenger søke trøst i eksessiv trening, en ny forelskelse eller i materialistiske goder. Det gjør meg ikke godt lenger. Det gjorde meg ikke godt den gang heller, men jeg visste ikke annet. Jeg tilgir meg selv for det, at jeg ikke visste bedre. Jeg brukte de mekanismene jeg alltid hadde brukt, og jeg ser det nå; hvordan jeg har holdt på med disse i år etter år, uten å stille spørsmålstegn ved dem. Jeg ser det klart og tydelig, og jeg har fått spørsmål ved hvordan jeg er og mine mekanismer fra andre som står meg nær før, men aldri turt å virkelig sette meg ned med dem og kjenne etter i kroppen. Heller ikke stilt spørsmål med hvordan kroppen responderer når livet bryter ut i hverdagslivets kaos av plikter, forhåpninger og forventninger til hvordan jeg skal være; både med meg selv og andre. Vil ta tilbake kontrollen, og romme uroen som har ligget nederst i bunnen av den mørke skuffen i år etter år. På tide å dra den opp derfra nå, tørke støvet av den og pusse den til nytt liv. Kanskje jeg trenger en pusseklut og lærbalsam, for å få den skinnende ren igjen.

Kanskje jeg kan ta på meg uroen nå, gå ut til treet der ute ved huset og plukke opp bladene fra bakken; de nydelige mørkerøde, gule og brune bladene. Jeg skal ramme dem inn i stua. Og slik vil jeg se på dem, og studere dem – dag inn og dag ut, for å minne meg på at dette er en prosess. Jeg vil for alltid ta med meg uroen som har vist seg over årene, og etter hvert danner det seg nye bekymringer og uroer i livet.

Jeg ser på våren og høsten som de vakreste årstidene, der treet fornyer seg. Bladene som faller ned fra treet, samler jeg opp som et minne fra tiden som var; jenta jeg én gang var. Og når treet er helt nakent og begynner å spire nye blader, minner jeg meg selv på at treet, år etter år og ettersom årstidene går, vil for alltid være i en evig sirkel av fornyelse. For hvert år som går, og dersom treet får nok og riktig kombinasjon av solskinn og regn og vind, vil trestammen være stødig nok til at det forblir der, i all slags vind og vær, i live i selve livet. Jeg kan ikke løpe vekk fra det lenger. Vil være mer som treet, og stå stødig i høstens vindkast. Og det er ubehagelig og vondt og smertefullt til den grad at jeg egentlig ikke orker å romme smerten i meg. Men jeg minner meg selv på at til våren blir treet nakent igjen, og jeg kan starte på nytt på en runddans over en tåkefri vei; et bedre utgangspunkt denne gangen.