Misunnelse

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen

Altså misunnelse har en tendens til å komme på besøk, når jeg minst ønsker det, og jeg er så imot skammen jeg kjenner og som hindrer meg i å prate sant og å være autentisk. Den liksom kortslutter det hele, og manipulasjon og falskhet tar fort styringen og beskytter ett eller annet – det kjennes ut som om jeg ikke har noe valg.

Vel det hele startet i fjor, i mars, da jeg hørte podcasten med Caspar Seip og Pia Tjelta. Det vil si, det ubehaget jeg kjente, har nok vært der før, men tidligere har jeg liksom presset det bort, antageligvis fordi skammen fengslet meg. Det var som et stikk i magen, der hvor solar plexus er, og en brennende følelse som strøk over huden min. Jeg satte merkelappene sjalusi/misunnelse. Egentlig vet jeg ikke hva som er hva, men ubehagelig var det i hvert fall. Jeg fortalte det til en venninne, og det hele endte i en latterkrampe. For meg var det helt uforståelig, hvordan disse sensasjonene kunne opptre i kroppen, uten i det hele tatt å kjenne hverken Caspar eller Pia.

Vel, det irriterende er at den kommer gjentakende og banker på. HALLO!!! Ser du meg, kjenner du meg? Og motstanden er til å ta og føle på. Jeg skammer meg for at jeg tror det handler om den/dem andre. Og så skammer jeg meg for at jeg innerst inne vet at det handler om meg selv, og at jeg tror på at jeg er feil. Tankene, som kommer og går, sammenligninger og har en idé om, at dersom jeg er best, blir ubehaget borte. Og jeg er ikke feil. Tankene har virkelig prøvd å overbevise meg om, at det ikke er noe galt med meg, at jeg er flink, dyktig, modig, spesiell osv – det er bare det at under alt det, er det noe som ikke helt tror på det.

Så hva er det? Det som ikke helt tror på  flinkhet, dyktighet, modighet, og det å være spesiell osv. For sjalusi og misunnelse, sammenligning og konkurranse, banker på rett som det er, som tidligere i dag og jeg klarer ikke å slippe det.

Jeg snakket med en venninne av meg og jeg sammenligner min fiasko mot hennes suksess. Det vil si at jeg har noen ideer og standere om hva som er fiasko og hva som er suksess. Og tanken renner, som en foss, i strie strømmer. Og offeret eller kjempen tar bolig i min kropp, det er vel kanskje strategiene mine det, da. Tankene gjør meg veldig liten eller veldig stor. Det kjennes ut som jeg ikke har noe valg.

Jeg bestemmer meg for å stoppe opp, og skrive meg gjennom prosessen, har jeg mulighet til å se på hva som skjer, legge meg inntil? Det kjennes umulig. Oppmerksomheten min spretter opp i tankene og følger tankestrømmen. «Det er idiotisk å bli misunnelig på det der». «Du er like god, om ikke bedre». «Du har det som skal til». «Bare la det gå» «Du må for all del ikke dele det, for da kan det være du ikke blir likt» eller «Det er din egen feil, du gjør ikke de rette tingene, for å oppnå suksess i arbeidslivet kjærlighetsrelasjoner eller i familieforhold». Den er skikkelig krass den stemmen som er i hodet, og skammen gjør det nesten umulig å holde oppmerksomheten, bare ett lite sekund, i kroppen. Men jeg aner en ekstensiell smerte, som aldri før har fått noe rom i det hele. Kanskje den har fått uttrykke seg gjennom andre følelser, men her den ligger, er den naken, sårbar og synlig. Smerten av uverdighet og ikke ha verdi. Å legge meg inntil denne følelsen, setter hele kroppen min i spenn, mens jeg skjelver i hudlaget. Det kjennes ut som om det er farlig.

Akkurat her hvor jeg kjenner naken, sårbar og synlig, tror jeg det er nødvendig å komme innom flere ganger, og jeg vil øve meg på å gi rom til, og å være for denne erfaringen i kroppen. Være vennlig og øm, i stedet for å presse bort, fordømme og spotte. Det er i hvert fall helt sant at sjalusi/misunnelse skaper avstand, og ikke nærhet. Og alt jeg lengter etter er nærhet til meg selv og andre.

Hele meg skal få leve, akkurat som det er – i hvert fall når det kjennes ut som jeg har et valg.