Voksesmerter

Av Gurine, elev på uroskolen

Jeg kjenner at det bygger seg opp i meg. Tanken om at du er feil. Ganske raskt får jeg ideer om hvordan du heller burde være. Det føles så ekte og så sant. 

I kroppen er det krig. Den såre klumpen i magen vokser. Smerten brer seg utover og oppover mot brystet. Hodepinen dunker i tinningen. Det må ut! Sinnet mitt diskuterer hvordan jeg kan gjøre det på en UROvennlig måte. Jeg holder ikke ut å bære det alene. Det er ikke mulig at jeg har det så vondt og at du er helt uten skyld. Jeg kjemper imot alt jeg kan. Forsøker å romme det, holde ut, romme det og holde ut. Det er som en betent verkebyll jeg bare må poppe… 

En del av meg vil ha teater. Ha litt liv, action. Jeg vil bort fra meg. Jeg vil ha din bekreftelse. Får jeg høre til da? Er jeg trygg? 

Drama, tenker jeg, har ofte vært en god restarter for oss. Etter drama kommer forsoning og da kjenner jeg meg så nær deg. Så jeg slipper det løs. Vi spiller rollene våre til punkt og prikke. Jeg, offeret. Du, overgriperen. Jeg presser deg og tyner deg med ordene mine til du tar igjen. Jeg lar deg ikke slippe unna. Du ser redd ut. Jeg er redd. Jeg gråter, store dype hulk. Det er så godt å bare slippe det løs. Jeg er lettet. Jeg føler meg så berettiget i min offerrolle. Jeg rekker å tenke at det var rett før skammen kommer… Tenk, jeg gjorde det igjen! Det prikker i kjeven og munnen fyller seg med vann. Jeg er kvalm. Jeg vil bare at du skal si at alt er greit. Holde meg. Unnskyld, jeg må si unnskyld tenker jeg. Jeg vender meg mot kroppen. Jeg kjenner at jeg kan ha det sånn. Jeg bruker all vilje på å puste inn i uroen. Det er det som er veien, det føles sant. Vi gjør så godt vi kan sier jeg, det er bare voksesmerter.