Utroskap del 4: Jeg vet ikke. Jeg blir her.
Av elev på UROskolen
Jeg sitter og ser på dette nesten tomme dokumentet jeg skal skrive i. Jeg vet ikke hva jeg skal skrive. Jeg skulle til å legge det vekk, vente til jeg faktisk vet. Men så kommer jeg på at det er det livet mitt handler om akkurat nå - å ikke vite. Tankene om hvordan og hvorfor jeg har endt opp «her» kommer rekende på en fjøl - og fjøla kommer rekende med jevne mellomrom. Ofte, i grunn. Det må jo være noe jeg har oversett, noe jeg har gjort feil, uro jeg ikke har rommet, fordi jeg hadde det jo fint - og nå vet jeg plutselig ingenting. Jeg vet ikke hva jeg vil, hvordan eller noen ting. Jeg har ikke oversikt, og det gjør meg redd. Stadig havner jeg i løsningsmodus - jeg prøver å finne ut av hvorfor jeg er urolig og hva jeg kan gjøre for å få det vekk. Forslaget sinnet kommer med har aldri noe med å sitte stille og gjøre - det er helt sikkert. Så da prøver jeg å sitte stille, da. Ikke gjøre noe, gi det tid, vennlighet, nysgjerrighet som læreren min sier… Gjentar som et mantra når jeg kan; jeg vet ikke, jeg vet ikke, jeg vet ikke. Jeg blir her, jeg blir her, jeg blir her.
Følelsen (eller tanken?) om at dette jeg nå står i har noe med noen andre å gjøre kommer jevnlig. Løsningene som sinnet mitt tilbyr har jo alltid noe med noen andre å gjøre. Så sier min urolærer stadig; dette handler kun om deg. Det har ikke noe med noe eller noen andre å gjøre også. Dette er til for at du skal bli rikere, større, mer tilfreds med livet.. HÆÆÆ? Jeg skjønner det ikke helt, det er vanskelig å fatte. Om det ikke handler om noen andre, hva handler det om da? Når det bare har med meg å gjøre, betyr det at jeg ikke trenger andre mennesker i livet mitt? Kan jeg være dypt tilfreds med livet uansett? Er det sånn at om jeg bare blir god nok til å romme uro trenger jeg ingen..? Jeg tror jo ikke helt på det heller, men det er ikke lett å se forskjellen alltid…
Når jeg skriver dette er det noe som blir klarerer. Fordi de andre menneskene KAN jo bli borte. De kan gå fra meg, de kan dø… Hva sitter jeg igjen med da? Meg selv. Uroen min. Sårbarheten min og smerten min. Roen min også, da. Da gir det jo mening at det er det jeg trenger å vende meg mot. Meg selv - meg`et - jeg`et. Alle overbevisningene om hva jeg trenger, ikke trenger, ønsker og ikke ønsker. Må, vil, kan, burde, skulle. Disse overbevisningene handler jo også om andre mennesker, hva de kan gi og ikke gi, bør og ikke bør være. Så om jeg skreller vekk alle disse faktorene hva ser jeg på da? Jo, jeg ser inn. Lengselen etter å høre til, og følelsen av å ikke høre til. Frykten for å ikke bli elsket, være god nok, følelsen av å ikke ha verdi. Tomrom eller tomhet. Frykten for å bryte opp det som er kjent, være den som ødelegger, lever utenfor boksen eller ikke får til det jeg bør få til. Stadig tror jeg på at andre kan gi meg det, gi meg tillatelse til det, bekrefte det eller fylle det rommet i meg som er sårt og vondt og redd. Delvis kan de jo det, menneskene jeg elsker - de kan berike livet mitt, samtidig som jeg forstår at jeg selv må ta ansvaret for følelsene som alltid vil komme og gå i meg; ensomheten, tomheten, følelsen av å ikke høre til, ikke ha verdi, frykten for å bli en av de utstøtte.
Med andre ord ser jeg rett på smerten og uroen jeg, og vi mennesker bærer med oss på innsiden. Det er kanskje det som er veien til friheten?
Jeg vet ikke. Jeg blir her.