Den evige runddansen

av Helge T. Zimmer, Urolærer og daglig leder ved UROskolen

«Jeg har mistet det», «det kommer ikke til å gå», «nå blir jeg gjennomskuet», «jeg må finne ut av det» er tanker som kommer sammen med en dyp følelse i kroppen akkurat nå. Sinnet mitt tolker den følelsen som at noe må gjøres. Og det har vært sånn ganske sterkt siden fredag. I dag er det søndag. Sinnet mitt er ganske sikker på hvorfor det kom, men erfaringen jeg har tilsier at det kanskje ikke er bare derfor... Men at det kom – det gjorde det. Akkurat hva som må gjøres vet jeg ikke helt. Jeg kjenner jeg blir fortvilet og det kjennes helt håpløst ut. Jeg finner ikke ut hva jeg skal gjøre...

Faktisk har jeg lyst til å gjøre mange saker, og det er jo egentlig nytt, for tidligere har jeg ikke villet gjøre noe når jeg har det sånn. Jeg har begynt med aikido, og vil egentlig trene det mye mer, sammen med kona mi vil jeg gjerne fortsette å gå på dansekurs og det er mange ideer på hva jeg kan gjøre på jobben som urolærer. Dessuten kikker vi på et nytt sted å bo. Vi leier og har begynt å snakke om at vi burde eie. Det er jo gøy og hyggelig å gjøre sammen – helt til det absolutt ikke er det lengre. Så kommer følelsen av press. Jeg har ikke det som skal til. Jeg har ikke den dedikasjonen som skal til på fritidssyslene mine. Man må jo trene mer, og øve hjemme, om det skal bli noe ut av det, og hvordan skal det egentlig gå med jobben som urolærer når jeg mister det helt, og de andre er mye flinkere enn meg? De spiller inn så fine podkaster, og der kommer det frem hvor mye klokere de er enn meg. Og hvordan er det egentlig mulig å finne det riktige huset? Det huset som ikke ramler sammen etter jeg har kjøpt det, og som har alle de kvalitetene vi søker (og som jeg også egentlig lurer på om er viktige eller ikke). Jeg kjenner jeg blir sliten. Og jeg kjenner presset i meg. Det velkjente presset i solar plexus. Det som alltid har vært med meg så lenge jeg kan huske. Jeg vil bare gi opp og gå å legge meg.

Dette velkjente presset har jeg et veldig ambivalent forhold til. Hver gang det kommer vil jeg absolutt ikke ha det. Jeg har mange erfaringer av at det skapes nye fine ting i livet mitt ved å vende seg mot det, til det, og jeg snakker jo om det daglig som urolærer. I den jobben ser jeg både motstanden mot denne følelsen, og resultatene av alle de som greier å ta det i mot, ønske det velkommen og omfavne det i små porsjoner - men det hjelper lite akkurat nå. Faktisk ingenting. Jeg er helt hjelpeløs og tankene tar nesten all oppmerksomheten min. Jeg trekker meg unna kona mi og kollegene mine. Jeg oppfører meg ikke som jeg egentlig vil – men jeg er helt fanget i mitt automatisk handlingsmønster. Jeg ser det, og samtidig, mens det skjer, er jeg helt hjelpeløs i forhold til det. Jeg greier ikke å gjøre det på noen annen måte. Jeg vet innerst inne at jeg kan få komme til alle de med dette, med meg, akkurat som jeg er, hjelpeløs, under press og sikkert veldig redd - men jeg greier det ikke allikevel. Så da prøver jeg å skrive litt om det. Jeg tipper dette er velkjent for flere enn meg, eller jeg vet det, det er bare skammen som er så sterk akkurat nå. Den sier at jeg er værst, jeg burde jo kunne noe bedre. Jeg burde kunne håndtere dette selv. Oppskriften har jeg, erfaringen og kunnskapen også, og her sitter jeg. Med all denne håpløsheten og hjelpeløsheten - alene. Denne runddansen av press, tankekjør, tilbaketrekning, avstand, skam og motstand. Motstand mot at det er sånn. Kunne jeg ikke blitt ferdig med akkurat dette?

Ofte når jeg skriver sånne tekster eller blogger har jeg gjort det når erfaringen har gått over. Da kan jeg skrive om hvor viktig det var for meg å kjenne denne følelsen og kanskje noe om hva jeg har lært og hva jeg gjorde – men nå er jeg absolutt ikke der. Jeg tror bare jeg vil skrive at jeg prøver å bli her, med skammen og presset. Sånn som det er akkurat nå, alene som jeg er akkurat nå. Kanskje finner jeg en kapasitet til å strekke ut en hånd til noen, kanskje ikke. Kanskje finner jeg en vilje til å vende oppmerksomheten inn til smerten og vekk fra tankene, kanskje ikke. Kanskje må jeg være offer for dette vanskelige livet litt til eller veldig mye til. Kanskje går alt til dundas, både hjemme og på jobben. Jeg tror jeg må ta sjansen på det.

En ting fikk jeg lyst til nå og det er å lage meg en kaffe, ta på meg en jakke og fyre opp i bålpanna på terrassen. Så jeg prøver det og så tar jeg det derfra.

 _____________________________________

Det har gått en halvtime fra jeg sluttet å skrive. Eller kanskje mer... Før jeg rakk å reise meg var jeg plutselig inne på Finn og så på noen hus. Husker ikke helt hvordan jeg kom meg inn der, men jeg tror jeg havnet inn der fra VG. Måtte jo sjekke hva som skjer i verden....og da tar jo algoritmene meg. Det er de laget for og sinnet mitt er laget sånn at det biter på. Aner ikke hvor lang tid jeg ble i det, men plutselig kom jeg på at jeg skulle jo ut til bålpanna mi med kaffekoppen, så da prøver jeg igjen....

  _____________________________________

Jeg er inne igjen fra bålet. Der kom jeg på noe interessant, og det var at disse dagene som jeg har opplevd som mørke i tankene mine faktisk har opplevd veldig mye fint. Jeg har bl.a vært på aikidoseminar som jeg egentlig elsket og jeg har hatt fine samtaler med barna mine på telefonen. Jeg har spist gode måltider og lest interessante tekster i noen av bøkene mine. Dette bare datt ned i hodet mitt der jeg satt og så inn i flammene. Når de vanskelige tankene får herje kommer alt dette hyggelige i bakgrunnen. Det er jo velkjent egentlig. Så når det fine kom frem ble alt litt lysere. Så nå har jeg laget en god middag, spist og kjenner meg helt annerledes her jeg sitter. Jeg kjenner klumpen i magen, men har et helt annet forhold til den. Det er mer plass til alt det andre på et vis. Jeg kan lettere styre oppmerksomheten min og tror ikke like mye på de tankene....

 _____________________________________ 

Kvelden ble fin den gitt. Jeg sovnet litt på sofaen på ettermiddagen og hadde motstand mot salsakurset vi hadde bestemt oss for å dra på. Men jeg kjente igjen den motstanden... Den er der alltid når jeg skal noe som ikke involverer sofaen. Så da kjørte vi til Moss da, og ble med på ikke bare ett salsakurs, men også det for viderekommende som gikk rett etter nybegynnerkurset. Det var herlig å bruke kroppen og å være sammen med kona si og de andre på det kurset.

Livet er vilt, vondt og vakkert

  _____________________________________

Det er mandag og jeg leser gjennom det jeg skrev i går. Når jeg leser det kan jeg egentlig gjenkjenne akkurat den samme runddansen i løpet av denne dagen, som den som var i går. Den har bare vært ganske mye svakere, og omhandlet andre dramaer, men det er de samme opp- og nedturene, det samme mørke, den samme lettelsen og det samme presset og tanken om at det ikke kommer til å gå. Og hvis jeg ser litt nøyere etter har det vel egentlig aldri vært annerledes – det er bare det at noen gang tror jeg virkelig på det – helt til jeg ikke gjør det lengre.

 Det er jo egentlig ganske befriende, helt til jeg tror på det igjen da....