Vir meus

Skrevet av Gurine, elev på UROskolen

Bak sint og sur står såret kvinne
Verdiløs kvinne
Ensom kvinne
Utstøtt kvinne
Bak sint og sur står såret kvinne
Hun peker ut
Bort fra sin egen sårbarhet 

Jeg har så langt i livet hatt en dyp overbevisning om at min lykke og tilfredshet er avhengig av andre. Er avhengig av deg. Jeg kan ikke være hel i meg selv. Tanken om at jeg ikke er hel uten andre kjenner jeg igjen fra lenge før deg. Den har kanskje alltid vært der. Jeg er ikke hel uten andre…

Jeg vil forsøke å sette ord på hvordan det er og leve med en mann som er utilfreds i livet. Det er vanskelig å komme i gang, jeg kjenner på mye motstand… Sinnet mitt sier at det er illojalt, slemt og at jeg lager drama av ingenting. Sinnet mitt sier at jeg på en måte er utro. Du ville aldri utlevert eller fremstilt meg på en slik måte. Når jeg klarer å vende meg mot kroppen er det skikkelig vondt. En sår klump i magen, press mot lungene. Jeg må ta pauser for å trekke pusten. Jeg kjenner at jeg ikke orker å skrive dette ut i en omgang. Som bølgene av uro i kroppen, slår ordene mot meg, over meg og trekker meg mot noe dypere. Jeg er redd. Kroppen kjennes tung. En overveldende trøtthet fyller meg. Det føles som jeg står ovenfor noe stort, potensielt livsendrende. Tørr jeg å gå dypere inn i dette? Hva finner jeg? Tenk hvis jeg kommer frem til en sannhet som tvinger frem store endringer. Hvis jeg går inn her kan jeg ikke snu.

Det er en ensom reise. Jeg orker ikke lengre å strebe så etter å ha kontroll på alt der ute, på oss, på oss i relasjon til andre, på deg. Jeg blir helt utslitt av å forsøke og kontrollere noe jeg ikke har kontroll over. Jeg har forsøkt å finne min verdi gjennom deg. Få deg til å holde meg og bekrefte at jeg er bra nok. Det er så sårbart, flyktig og tomt når min verdi må bekreftes av andre, helst deg. Det er en ensom kamp som jeg lenge har tenk har vært mot deg, men den er mot meg selv, sinnet mitt.

Så hvordan er det å være meg når jeg kikker bort på deg? Jeg får mange tanker. Farget av dagen min, farget av fortid, historier om virkeligheten, tanker om «hvis bare» og mange «tenk om». Det er vanskelig å komme forbi tankestrømmen. Ofte kommer jeg ikke videre, inn i kroppen. Det krever mye vilje å vende seg mot uroen jeg kjenner der. Trist, såret, skam og håpløshet velder opp i meg. Går jeg dypere så kjenner jeg redd. 

Er det plass til meg hos deg?

Forrige
Forrige

Den evige runddansen

Neste
Neste

Gå mot uroen…