Livet kan skifte fort
Av Helen Løwig, elev på UROskolen
En grytidlig morgen, i speilet på badet, hva har skjedd? Fra speiler ser en ukjent dame på meg med hengende munnvik og et stort stirrende øye som ikke kan blunke. En betennelse har gjort at en nerve på en ene siden av ansiktet er kommet i klem. Dette lammer halve ansiktet mitt. Prognosen er god, de aller fleste som får denne diagnosen, blir helt bra, men det kan ta tid. Som lyn fra klar himmel kom det, og her sitter jeg og skal lene meg mykt inn til virkeligheten.
Heldigvis kom urokunsten inn i livet mitt for noen år siden. Det har gitt meg nye perspektiver på livet. Hvordan kan jeg bruke denne edle kunsten akkurat nå? Det blir noen våketimer hver natt der tankene surrer. I diktet «Amor fati» (Elsk din skjebne) av Andre Bjerke, som er et slags motto for Uroskolen, står det flere setninger som nå klinger høyt i ørene mine. «Også smerten er din tjener, lammet, sønderknust, elendig ser du at den gjenforener deg med det som er nødvendig».
På Uroskolen har jeg jobbet mye med mitt reaktive mønster som er å flykte, trekke meg tilbake, ikke å synes, ikke være til bry. Sakte, men sikkert er jeg blitt bedre til å søke opp nettopp urogivende situasjoner for å utforske uroen min. Det har vært og er en spennende prosess. Så får jeg dette bokstavelig talt «midt i trynet». Jeg har bare lyst til å gjemme meg bort for så å entre livets arena når ting ser veldig annerledes ut.
Spørsmålet er om jeg blir gjenforent med «det som er nødvendig» nå? For å komme videre må jeg bli flinkere til å akseptere virkeligheten som den er? Må jeg ut i verden med mitt skjeve ansikt for å ytterligere utforske uroen? Vise fram at jeg har problemer både med å spise, drikke og snakke og med et øye som ikke kan blunke. Hvordan er det å være meg nå? Det er krevende, må jeg innrømme. Jeg føler meg så uendelig sårbar, ikke bare renner tårene fra øyet jeg ikke lenger kan blunke, de andre tårene og klumpen i mage og bryst ligger veldig tett opp under overflaten. Jeg vil så gjerne flykte fra denne virkeligheten!
Men jeg vet jo jeg skal omfavne virkeligheten. «Alt som skjer meg, skjer rettferdig», står det i «Amor fati». Så er jeg her da, jeg har jo ikke noe valg. Jeg vet jo at det kunne ha vært så mye, mye verre, spesielt når jeg tenker på den verden vi lever i i dag. Det hjelper likevel ikke mot klumpen og tårene kjenner jeg, men jeg blir her. Men kan jeg bli her, er det ikke nettopp det jeg ikke skal? Jeg skal bli god på å ha det vondt! Da må jeg ut på arenaen igjen og forske videre på uroen. Jeg jobber med å elske min skjebne, og det er vel i grunnen det jeg kan gjøre akkurat nå!