Sjanseløs

Av elev på UROskolen
Jeg har en idé om at jeg er sjanseløs og totalt hjelpeløs, og jeg vet og kjenner meg helt sikker på at avtalen jeg har inngått med meg selv: «la folk få være folk, og så kan du være deg», er på randen til å «mislykkes» helt.

Vel, jeg er sjanseløs, og idéen om å gi opp, er påtrengende, og absolutt et alternativ. Shit altså, dette er skamfullt og smertefullt, og jeg aner jeg befinner meg inni stormen av strategier og mønstrer, for å opprettholde idéen om at jeg har kontroll og er kompetent.

Jeg er utdannet lærer, og etter mange år med kunnskap og erfaring innen relasjoner, emosjoner og traumer, ser det likevel ut som om jeg er sjanseløs. Sjanseløs ovenfor mine og andre voksnes idéer om hvordan vi kan nærme oss barn. I tillegg til det faktum at barn utagerer, med en slik brutalitet, at det blir grotesk, er gjenstand for min hjerneaktivitet. Faktisk i et ganske intenst tempo og intens styrke.

Så nok en gang prøver jeg å skrive meg gjennom prosessen, for jeg vet at det ikke er tilfelle. Det er ikke tilfelle at vi, voksne, er en gjeng inkompetente idioter, som står ovenfor en haug med ufordragelige og ustyrlige drittunger - det er bare jævlig ubehagelig nede i kroppen, og tankene mine gjør alt de kan for å distrahere meg.

Når jeg i små glimt klarer å rette oppmerksomheten ned i kroppen, kjennes det ut som en tornado i brystkassen, og den virvler opp all drit som ligger i krinker og kroker. Drit som jeg helst ikke vil se på, som hjelpeløshet, redd, maktesløshet, skyld og skam. Fy faen , der er det mye greier, som jeg helst vil la ligge stille.

Nå, mens dette pågår begynner jeg å humre litt. Jeg ser strategiene og mønstrene mine prøve å dempe denne tornadoen, ved å tilpasse meg, lage nye regler, finne ut hva som er rett og galt – slik at jeg unngår denne vonde følelsen av å ikke strekke til og å ikke få det til, slik det skal være på skolen. Det skal være stille, alle må rekke opp hånda før de snakker, har læreren ordet må en vente til en får lov å snakke, det er ikke lov å skrike eller å sloss, det er ikke lov å le når en ikke skal le, en må være en god skolevenn, en må bidra til at alle får være med…. Dette går til helvete…det er forresten ikke lov å banne, for det er usmakelig og ikke god skikk. En må være høflig og snill. Og hvis ikke, så er det ut på gangen eller få ekstra ressurser, for å bidra til at det går rolig for seg. Vel, egentlig har lærere og andre vanlige folk lært seg terminologi, som reguleringsstøtte, emosjonelle vansker, traumer, og jeg er blant dem – så kunnskap har jeg. Likevel kjennes det ut som om jeg er sjanseløs, redd og hjelpeløs. Jeg får ikke til at barna oppfører seg og jeg får ikke til å styrer dem dit jeg vil.

Jeg springer rundt for å høre med de andre lærerne om hva, hvordan og når. Når skal barna ut på gangen, når skal jeg ta de med inn, hva skal jeg gjøre med dem og hvordan kan jeg gjøre det. Jeg springer rundt som en hodeløs høns, uten noe til å navigere meg. Så mye kunnskap, så mye erfaring, likevel kjennes redd, sjanseløs og maktesløs. Som om jeg ikke skulle vært redd, som om jeg ikke skulle hatt en sjanse og som om jeg ikke har noe makt. Er det sant?

Jeg blir her, jeg blir, jeg blir. Jeg legger meg inntil, bare noen øyeblikk om gangen. Retter oppmerksomheten mot meg selv. Holder alle ord og uttrykk som presser på. Holder opplevelsen av å være uten kontroll og å kjenne udugelig, få rom i kroppen, gi det plass til å ekspandere. Jeg blir her, med et vennlig blikk, ser på redd for å være udugelig, ser på skammen for å ikke få det til, og ser på skylden for at det ikke blir slik det skulle vært. Jiiiises! Tankene kommer og går også, og sier ting som « skal du bare la det skure og gå», «du kan ikke bare ikke gjøre noe», « er du helt sprø, denne typen utagering, må jo få konsekvenser» Vel, jeg bruker viljen min til å rette oppmerksomheten ned i kroppen, og med viten om at tankene mine kommer og går. Meg selv, er ikke tankene mine, ei heller strategiene og mønstrene mine. Jeg lar det bare være, for nå. Jeg blir her.

JA, jeg vet jeg vil gjøre det sånn. Jeg har tillit til at alle har det de trenger, også jeg, for å manøvrere i en virkelighet jeg har trodd skulle vært annerledes. Der illusjonen om at alle skal leve i fred og harmoni med hverandre, og at alt annet er feil. Vel slik ser ikke virkeligheten ut. Og jeg vil gjøre alt jeg kan for å forbli stille, ta ansvar for meg selv og deretter bidra til å holde rom for virkeligheten sånn den er, og ikke stikke av, ikke kjempe imot, eller ikke late som om det ikke påvirker meg. Virkeligheten er ikke feil, den er heller ikke rett – den bare er.

Amen!