Nyfrelst
Av Line Skavnes, elev på UROskolen.
Så har jeg fått hodet over vannet igjen. Igjen føler jeg meg «nyfrelst». Det er mandag, jeg har vært på vekta, den viste krise mye, men nå har jeg forstått det. Jeg har våknet.
Jeg snakker vennlig til meg selv. Lar uroen komme og gå som en bølge gjennom meg. Hver gang tankene begynner å kretse rundt at «hvordan kunne dette skje, nå er det skjerpings, veiing hver morgen, fire klare linjer, det er lenge til sommeren...» så stopper jeg opp, og prøver å styre oppmerksomheten ned i kroppen, der uroen sitter som en klo i brystet.
Så blir jeg redd, og tankene bråker om klær som ikke passer lenger, arrangementer jeg ikke tør å delta i fordi jeg ikke er fin nok, kjenner på presset, panikken, men igjen jobber jeg for å få oppmerksomheten ned i kroppen, snakker vennlig til uroen og lar den være. Kjenner på den. Vet jo nå at smerten ikke er farlig, det er verken infarkt eller kreft, det er bare smertefull, fæl uro.
I mens jeg skriver dette kjenner jeg på det samme. Pulsen er høy, og det gjenkjennelige «dyret» surrer rundt i torsoen. Jeg er fortsatt redd. Redd for at denne oppvåkningen ikke skal vedvare. Men nå har jeg forstått det. Jeg vet at det som har fortonet seg som mitt største drama i livet; spising, mat, kropp og lav selvfølelse tilknyttet dette, det er jo egentlig bare et reaktivt mønster. Etter flere måneder på Uroskolen har jeg jo fått høre om det, men først nå tror jeg at jeg har forstått det ordentlig.
Denne smerten, dette mønsteret, og denne skolen, har tvunget meg til å se bakenfor. Se på hva jeg slipper å komme i kontakt med når jeg tror på at jeg er uhelbredelig spiseforstyrret, hva som rører seg i meg. Jeg kan i alle fall si at det er frykt. Frykt for ikke å passe inn. Frykt for å bli forlatt, frykt for å ikke være god nok. Vonde følelser jeg har flyktet fra hele livet. Nå skal jeg øve meg på å romme frykten. Bruke ett-sekundsregelen, sjekke inn hos meg selv «i svevet» før jeg havner i mønsteret.
Jeg har sett på triggerne. Erfart å spise fra et urolig sted i forhold til å spise fra et rolig sted. Jeg kjenner igjen flere mønstre underveis. Sett at overspisingsepisoder aldri skjer i et vakuum. Det er følelser som ligger langt bak og styrer. Følelser jeg for alt i verden vil slippe å kjenne på. Ensomhet, tilhørighet, dårlig samvittighet, sorg og savn, en «god coctail» av følelser, godt gjemt, nesten glemt, og fortrengt, og så har alt fått merkelappen overspisingslidelse.
Jeg tror ikke jeg kan leve uten uro og smerte, men jeg tror på at jeg kan bli bedre kjent med mine mønstre og dermed takle den bedre. Jeg må akseptere virkeligheten slik den er, så uro rundt mat og kropp vil jeg nok alltid måtte forhold meg til. Men den evige runddansen med ufravikelige matregler, dietter, hardslanking, holde ut, være «flink», mislykkes, ta meg sammen, snakke ned meg selv, skam, på´an igjen, vil jeg jo gjerne slippe. Jeg prøver å jobbe med de bakenforliggende følelsene, ha fokus på å være snill med meg selv og kroppen min, spise og drikke det som gjør godt, jeg føler at jeg er på vei.
Så kommer frykten for at dette også bare er nok en runde med «å ta seg sammen på mandag». Hva er i så fall annerledes denne mandagen? Kanskje en gryende erkjennelse av at jeg må tørre å kjenne på de virkelig vonde følelsene, og romme dem, gi meg selv tid til dette, stoppe opp, kjenne dem i kroppen min, og fjerne meg fra matfatet noen sekunder - minutter. Kanskje gir jeg etter for mønsteret likevel, men kanskje jeg etterhvert våkner, og ser hva jeg prøver å beskytte meg mot. Jeg møter det med vennlighet og snakker til meg selv med kjærlighet. Det er lov å håpe.