Kjære meg
Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen
Hvem er du? Hvem er jeg? Hvor er det jeg beskriver som meg eller jeg? Det oppleves som om det er inni meg et sted, i magen eller brystet.
Det kjennes sårt, sårbart, lite, redd, usikkert. Alltid har dette såre stedet i meg forsøkt å slippe å være sårt. Slippe å være redd, usikkert eller føle seg lite. I et evig jag etter bekreftelse på at det jeg kjenner der inne ikke stemmer. I håpet om at det kan fikses, eller noen fortelle meg at jeg tar feil. At det ikke er sant at jeg er disse følelsen. At det ikke er sant at jeg er liten. Jeg har prøvd å få det bekreftet at det ikker er sant at jeg er verdiløs, og at ingen vil ha meg eller elsker meg akkurat sånn som jeg er. Hele meg. At jeg må være en annen for å få høre til, for å være verdig den tilhørigheten jeg søker og lengter etter. Jeg er i kontakt med det nå, inni meg. Det kjennes sårt. Trist. Følelsen kjenner jeg så godt igjen fra hele mitt liv - og jeg ser også jakten jeg har vært på, og stadig er på for å slippe å føle denne følelsen.
Men - det har jo ikke virket. Det har virket i kortere perioder eller øyeblikk, men det varer ikke. Det er nesten som en slags rus det der, følelsen av å føle meg bra nok, viktig nok, riktig nok, verdifull nok. Det er så digg. Jeg skjønner godt at jeg jakter etter det. Det er kanskje ikke mulig å la være? Kanskje ikke meningen heller. Men, det er jo mulig å stoppe akkurat nå da. Kjenne kroppen min, kjenne sårheten og sårbarheten. Det gir meg en slags ro. Eller, en ro i uro. Jeg kan absolutt klare å ha det sånn, være sammen med dette akkurat nå. Jeg kan gi meg selv den kjærligheten jeg lengter etter akkurat nå - og det er ikke en sånn «jeg er god nok som jeg er» -type kjærlighet, men mer sånn «jeg er villig til å være sammen med meg selv akkurat nå - selv om det er vondt og jeg føler meg liten».
Jeg er villig til å la det være der, og jeg tror på at jeg trenger det.At det er perfekt. Jeg trenger å føle denne følelsen, gi den plass, tid og vennlighet. Igjen og igjen - for jeg møter den jo veldig ofte både her og der. Det er ikke sant at jeg er liten. Jeg er meg. Jeg er konstant, jeg er den som erfarer følelsen av å være liten, redd og verdiløs. Men veldig ofte glemmer jeg det, jeg tror på tankene som sier at det er sant. Så det eneste jeg kan gjøre er å vende tilbake til følelsene i seg selv. Ikke meningene eller tankene om de, men jeg kan erfare det, sanse det og være sammen med det som beveger seg inni meg. Inkludere det.
Og resten av tiden gjør jeg som jeg gjør - jeg leter, stopper, forstår noe og forstår ingenting. Kanskje jeg kan inkludere det også?