Reaktive mønstre vs fri vilje
Av Rikke Uberg Thorkilden, UROlærer
Hva er egentlig vilje? Og når har du kontakt med å faktisk kunne velge, av egen fri vilje?
Vi mennesker går rundt og tror på at vi har fri vilje. At vi kan velge. At vi valgte feil. At vi burde ha valgt noe annet, burde ha gjort noe annet. Det er så lett å kjøpe inn i den historien som sier akkurat det, at «hadde jeg bare gjort det på en annen måte hadde det vært bra nå». Vi kan jo si det sånn, at sinnet jobber på spreng slik at vi skal slippe å kjenne på den uroen vi har i vår kropp. Ikke vet jeg, men kanskje er det det som først var «meningen»? At vi skulle få en uendelig strøm av tanker som vi kunne holde oppmerksomheten vår på, som var «underholdende», slik at vi skulle slippe å kjenne på den dype, murrende, vonde og eksistensielle uroen i vår kropp?
Så, tilbake til dette med fri vilje. Slik jeg ser det har jeg bare fri vilje i små, korte øyeblikk i løpet av en dag, eller i løpet av tiden som går. I disse øyeblikkene har jeg på en eller annen måte husket å stoppe opp, kjenne etter, og se hva som skjer i meg. Jeg føler meg rolig, tilstede og vennlig med meg selv og det som skal skje. Når jeg ser etter i livet mitt er det jo ikke så ofte jeg kan huske at jeg har tatt valg fra et sånt sted. Som regel har det bare skjedd, og det er bare tankene som kommer i etterkant som sier at jeg tok et valg, og som også definerer at jeg tok «rett» eller «feil» valg. Hvordan kan jeg, eller de (tankene) egentlig vite det?
Kanskje vi kunne byttet ut «rett» og «feil» med «behagelig» og «ubehagelig». Om resultatet av valget er «ubehagelig» får jo den indre kritikeren noe å jobbe med, og tanker som at «du visste du burde ha valgt annerledes», «du får det jo ikke til», «neste gang må du ta et bedre valg» osv er lett tilgjengelige og tilstede i strømmen av tanker.
Den andre faktoren, er at vi kanskje må trene opp evnen til å bruke viljen vår - på samme måte som vi må trene opp evnen til å flytte oppmersomheten vår. Dette er fordi sinnet vårt vil alltid at vi skal gjøre det som er behagelig. Det som er lett. Det som er mykt. Det å gjøre det som er ubehagelig krever nettopp det; det krever vilje. Å gjøre noe nytt, noe ubehagelig, å stoppe opp…
Her en dag sto jeg i kjøleskapet og var på vei til å åpne en kvikk lunch. Vet ikke hvordan jeg endte opp der, men det skjedde. Det er ikke første gang heller. (Tok ikke et valg, altså! Det skjedde bare. Men jeg var litt urolig og kjedet meg litt..). Akkurat da kom jeg til å tenke på at jeg kunne bruke viljen min. Så jeg stoppet opp, og tok et pust. Kjente at jeg kunne ha det sånn. Jeg kjente at «nå kan jeg velge» om jeg skal dempe uroen min med sjokoladen, eller ha den der litt til. Deretter slapp jeg grepet om kvikk lunchen, lukket kjøleskapet og gikk videre med livet mitt. Det hadde jo ikke vært så farlig om jeg spiste litt deilig kvikk lunch. Men det var også gøy å se at det ikke var så viktig allikevel, det er bare et reaktivt mønster jeg kjenner godt igjen, som kommer fra et uro-kjedsomt-sted.
Så; i det øyeblikket jeg valgte (eller ikke valgte) gjorde jeg jo bare så godt jeg kunne. Jeg gjør alltid det, ut ifra det jeg har av ressurser i øyeblikket. På vei til kjøleskapet gjorde jeg så godt jeg kunne, og da jeg lukket kjøleskapet. Enten gjorde jeg det jeg trodde var best, eller så var jeg så urolig at det som skjedde bare skjedde.
Kanskje etterpåklokskap også burde ha vært en diagnose?
Min erfaring er at jo mer jeg fordyper meg i dette, jo mer jeg studerer uroen og utforsker livet på denne måten - jo oftere kommer jeg på at jeg er urolig. At jeg kan velge. At jeg gjør så godt jeg kan, og at jeg kan bruke viljen min til å være i kroppen min. Mange ganger klarer jeg ikke å stoppe, eller gjøre noe annet enn å være oppmerksom på at det er uro i min kropp. Andre ganger kan jeg stoppe, kjenne etter og være sammen med den uroen jeg har.
Å leke med livet på denne måten er i alle fall dypt meningsfylt og tilfredsstillende, enten det er å ta et valg jeg er glad for, eller å kunne leve med at jeg «tok» et valg som ble ubehagelig.