Uroklumpen

Av Tone Seppola, keramiker, pedagog og elev på UROskolen.

En klump med leire kan skape ro og uro, kreativitet som oppstår og kreativitet som forsvinner. I denne teksten skal jeg fortelle om min erfaring med uro og kreativitet.

Du er heldig som er så kreativ!

Dette er noe jeg ofte får høre og jeg tenker at det er positivt ment. De som sier dette har rett, jeg er kreativ og jeg er heldig som har evnen til å skape og finne glede og mening i kreative prosjekter. Jeg er takknemlig for at jeg er kreativ og samtidig er det noe med dette som gjør meg urolig.

Uroklumpen.

Helt siden jeg var barn har jeg hatt uro i form av en klump i magen. Jeg fortalte det aldri til noen og jeg hørte heller aldri noen snakke om det, jeg trodde det var helt normalt å ha en urolig klump i magen. Når jeg som barn lekte eller brukte kreativitet og fantasi, merket jeg at uroen i magen ble svakere, en behagelig følelse tok over for uroen. Jeg visste det ikke da, men allerede som barn brukte jeg kreativitet for å unngå uro.

Jeg er oppvokst på et lite sted i Nord-Norge og da jeg var 17 år flyttet jeg til Singapore sammen med mine foreldre, dette ble et veiskille i livet. I Singapore gikk jeg på en internasjonal High School som la stor vekt på kunst som en del av undervisningen, det var her jeg fikk mitt første møte med keramikk. Jeg oppdaget at når jeg hadde en klump med leire i hendene, fikk jeg en rolig følelse i kroppen.

Å miste kreativiteten.

Det er over 30 år siden jeg begynte å jobbe med leire, i tillegg til å være et levebrød har det vært et verktøy for å holde uroen på avstand. Dette er ikke noe jeg vil anbefale mot uro, det er litt som å ta Paracet mot hodepine, smerten kommer tilbake.

For meg ble det vanskelig å finne en balanse mellom å lage keramikk for å finne ro, og å ha det som en fulltidsjobb. Jeg kjente raskt at nødvendigheten for å jobbe effektivt, lønnsomt og å lage produkter som var salgbare gav meg uro. Etter en stund fant jeg en måte å drive verkstedet på som var lønnsomt. Jeg trodde at det å leve av å lage keramikk var det viktigste for meg, ikke hvordan jeg gjorde det. Jeg fikk gradvis en avstand fra leire og det som gav meg ro og glede, nå var effektivitet og lønnsomhet høyeste prioritering. Etter mange års drift kom jeg til et punkt der det å lage keramikk gav meg mye uro. Jeg kjente på uro og smerte og jeg hadde mistet kreativiteten og gleden som var grunnen til at jeg startet med keramikk.

Jeg solgte firmaet og begynte å studere på deltid og jobbe med noe helt annet. Selv om bedriften var solgt og presset rundt å produsere og levere var borte, så forsvant ikke uroen, den var blitt sterkere. For meg var det ingen annet valg enn å begynne å se på uroen og klumpen i magen, det fungerte ikke lengre å holde den på avstand.

Urometoden og kreativitet.

Jeg har lært at kreativitet for meg ikke bare er knyttet til skaperglede og frihet, jeg har også brukt kreativitet for å holde uro og smerte på avstand. De siste årene har jeg begynt å undersøke uroen, og jeg har blitt bedre kjent med den. Jeg har oppdaget mer om hva som ligger bak uroen, men det å finne årsak til uroen får den nødvendigvis ikke til å forsvinne. Da jeg forsto at jeg bruker kreativitet for å holde uro på avstand, brukte jeg urometoden for å øve meg på å være sammen med den uten å skyve den vekk gjennom kreativitet. Selv om det kan være ubehagelig og vondt, så gir det meg en følelse av frihet, det er som om noe slipper taket.

Polariteter.

Jeg studerer gestaltterapi og jeg kan se flere likheter mellom gestaltterapi og urometoden. En av dem er arbeid med polariteter, ro og uro henger sammen, den ene polen kan ikke eksistere uten den andre, det er motstridende komplementære krefter som begge forutsetter hverandre. Det å bli kjent med ulike sider av seg selv, også de vi forsøker å skjule eller kvitte oss med, kan føre til at vi utvider vår måte å være i verden på.

Det finnes mange metoder og retninger å gå når man skal jobbe med indre smerte og uro. Selv har jeg erfart at veien gjennom uro har hjulpet meg å få tilbake kreativiteten og gnisten i hverdagen. 

En ny sti.

Uroklumpen kommer og går og i stedet for å skyve den vekk, øver jeg på å ønske den velkommen som en del av meg og min historie. Etter hvert som jeg er blitt bedre til å se vennlig på den, får jeg lettere tilgang til ressurser som kreativitet og skaperkraft. Dette har ført til prosjekter og samarbeid som springer ut fra et nytt sted.

Det nye stedet føles som en sti, noen ganger en den mørk og skremmende, andre ganger lys og spennende. Stien er ikke så bred enda, men den har oftere plass til min kreativitet og min uro, akkurat slik den er her og nå.