Om avstand og tvil i parforholdet

Av elev på UROskolen.

Over tid er avstanden blitt så stor. Vi legger oss uten å si godnatt, vi ser på tv i hver vår etasje, utvalget av temaer vi kan snakke om uten å krangle blir bare færre. «Gjør noe hyggelig sammen», sier folk. «Bare dere to». Det er bare det at når det er bare oss to så er det ikke hyggelig. Det blir mer som å gni det inn. Dette fungerer ikke. Det er noe feil her. Det kan ikke være sånn som dette. Kjærtegnene er borte. Anklagene hagler og det går begge veier. Ber jeg om en klem er den kort og motvillig. Og føles som en avvisning.

 Hvordan er det å være meg når hverdagen er blitt slik? Det er vondt. Fryktelig vondt. Jeg er hjelpeløs og fortvilet og vet ikke hva jeg skal gjøre.

Jeg tenker at jeg må være en idiot som har giftet meg med en som behandler meg så dårlig. En som er så mye sint og uten evne til å se seg selv utenfra. En som er uten empati og som ikke er villig til å skjerpe seg litt sånn at vi kan få dette til. Vi har tre barn. Jeg vil ikke utsette dem for det jeg selv har opplevd. Et hjem med krangling og utrygghet og et liv i midten av en evig konflikt. Det er jo ikke det jeg vil. Men uansett hvor hardt jeg prøver får jeg det bare ikke til. Å være mild og raus og konstruktiv. I stedet blir jeg sarkastisk, sur og distansert. Og veldig, veldig sliten. Skal det være så vondt? Skal det være så vanskelig? Jeg opplever det som at alle mine forsøk faller på stengrunn. Jeg kjenner jeg blir sint når jeg skriver dette. Jeg tipper mannen min ikke ofrer dette mange tanker. For meg virker det som om han ikke bryr seg. Gift eller skilt. Samma det. Det blir som det blir. Jeg får lyst til å riste ham. Skjønner han ikke hva som står på spill? Hvorfor bryr han seg ikke?

Jeg tenker ofte på mannen min som umoden og barnslig. Og jeg blir karakterisert tilbake som lettkrenket og overdrivende. Vi står og roper til hverandre om hvem som har gjort hva, mens ungene står midt i stormen. Men han oppfatter ikke at vi har kranglet. Og husker ei heller hva det gjaldt.

Jeg pleide å føle meg så ensom. Nå setter jeg pris på ensomheten. Jeg blir lettet når han sier at han vil gjøre noe annet – så jeg får fred. Og kan være aleine – på skogstur, foran tv’en eller ute med ungene. Likevel går jeg rundt og tror på at dette kan reddes. Jeg klarer ikke tro noe annet. Men det er også en liten stemme som sier at dette går aldri bra, det blir bare verre og du prøver bare å lulle deg inn i en fantasi. Du kommer aldri til å få det bra her, du er bare for feig til å innse det. Og sånn går dagene. Med et minefelt i hverdagen og et debattprogram i hodet. Og jeg hører stemmen til mannen min; «må du alltid overdrive så voldsomt?». Det er godt mulig han har rett.

Om parterapi  

Søk hjelp tidlig blir det sagt. «De fleste kommer for sent til parterapi. Hadde de kommet før kunne vi kanskje hjulpet dem». Selv hadde jeg tenkt på det i mange år. Men jeg var redd for mannen min sin avvisning. Han hadde vært tydelig på at det ikke var noe han hadde lyst til. Og jeg var redd for resultatet. Hva om mannen min finner ut at han må gå fra meg? Tanken var nesten utenkelig og nok til å gjøre meg lammet av frykt.

Når jeg til slutt tok telefonen til familievernkontoret var det fordi jeg var helt desperat. Jeg hadde allerede hørt motforestillingene mot parterapi, men jeg så ingen annen utvei. Noen måtte vi gjøre for å fikse problemene. Mannen min aksepterte motvillig og forut for hver eneste avtale var jeg like usikker på om han kom til å dukke opp. Men det gjorde han. Og vi fikk en frisk og oppegående kvinnelig terapeut. En som også utfordret mannen min på de standardsvarene han ofte gav. Og det var jeg fornøyd med. At hun arresterte ham litt. Men jeg mistenker han var ukomfortabel og i forsvarsposisjon. Spillet foregikk på min banehalvdel og jeg tror at han opplevde dommeren som litt partisk.

Vi ble tilbudt kurs. Med tre andre par. Bufferkurs ble det kalt, basert på et mentalt bilde om innskudd og uttak i kjærlighetsbanken. Viktig å gå i pluss der da med andre ord. Endelig skulle vi få en felles plattform og forståelse av følelser, kjærlighetsspråk og konflikthåndtering. Kurset er et vitenskapelig basert kurs basert på John Gottman sin mangeårige forskning på parforhold. Han vet hva som skal til for å få et godt parforhold, hva som kjennetegner de som klarer seg og de det går dårlig med. Det var nok mye riktig og viktig i det kurset, men det jeg husker aller best var hvor vondt det gjorde å sitte å kjenne på at vi nok var i den siste kategorien. Dette vi satt og leste om, det fikk vi åpenbart ikke til. Mannen min kom attpåtil litt på kant med en av de kvinnelige kursholderne.

Jeg trodde på at det å snakke om det som var vondt ville gjøre det bedre.  For oss stemte det dårlig. I ettertid kan jeg se i beste fall hadde det ingen effekt og i verste fall ble det verre. Alt jeg ønsket meg på det tidspunktet var kjærlighet og bekreftelse. Jeg klarte ikke å ta imot all dritten som i stedet kom min vei. Vi fullførte kurset, men jeg husker hvor alene jeg følte meg som motoren i dette og hvor håpløst det føltes å være den som tvang gjennom kurs og hjemmelekser. Vi MÅ gjøre dette. Hvis ikke så går det til h…..

Om å være foreldre sammen

Jeg har trodd på at jeg vet bedre enn mannen min hvordan han skal være far til barna sine. Jeg har rettet på ham og gått imellom når konflikten mellom ham og barna har spisset seg til. Jeg har trodd at det var til det beste for barna og jeg har sågar bedt ham om å gjøre det samme med meg når jeg «mistet det» eller oppførte meg helt urimelig.

Uenigheten om barna spisset seg til når vi fikk en ungdom i hus. Jeg trodde at om mannen min bare får vite det som jeg vet og vi kan få en felles forståelse i bunn, så vil konfliktnivået mellom oss som foreldre kunne dempe seg. Mannen min nektet å være med på kurs, på tross av mine bønner og trusler og forsøk på overtalelse. Det var et kurs med flere foreldre og ut av komfortsonen også for min del. Etter nøye overveielse, så deltok jeg alene. Jeg ble tryggere på at jeg gjorde rett og syntes også jeg så resultater i forholdet til tenåringen. Planen var å videreformidle det jeg lærte til han hjemme. Men han var ikke videre interessert og jeg orket ikke presse det gjennom. Jeg ble sikrere i min sak og bebreidet ham for være mer opptatt av å bli en god leder på jobb enn en god leder på hjemmebane. Avstanden oss imellom ble med andre ord ikke noe mindre.

For en uke side startet jeg på en ny vei. Jeg sa til mannen min at «jeg har gått rundt og trodd på at jeg har visst bedre enn deg hvordan du skal være pappa for barna dine. Jeg har ikke gjort det for å være slem, jeg har oppriktig trodd på at det var til det beste. Jeg ser det nå og jeg skal gjøre alt jeg kan for å slutte med det. Jeg kan ikke love at jeg alltid vil klare det, men jeg ber deg om å si ifra til meg på en ordentlig måte når jeg faller inn i gamle mønstre.

Jeg var redd for reaksjonen. At jeg skulle bli møtt med kritikk. I stedet så han noe himmelfallen på meg: «Hvor kom dette fra?». Jeg forklarte at dette var en innsikt som hadde kommet til meg gradvis og at jeg var lei meg for at det var blitt slik. Jeg passet på å være like tydelig når mellomste sønn kom løpende og klaget over pappaen sin og ønsket min hjelp til å rydde opp. «Dette er en sak mellom deg og pappa. Du får snakke med ham om det». Og for en lettelse. Tenk hvis jeg kunne slippe å være en buffer og fredsmekler store deler av tiden. Og at det kan gå bra likevel.

Jeg vet ikke hvordan det går herfra, men jeg har bestemt meg for å forfølge dette sporet og gjøre alt jeg kan for at mannen min skal få være pappa på sin måte.