FUCK!!!

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen.

Fuck altså, så var jeg her igjen… sviktet og ignorert av en mann…

For ikke så lenge siden fikk jeg en superoppgave på Uroskolen. Jeg har ikke hatt noe særlig kontakt med pappa hele livet. Historiene som har utspilt seg er at pappa er en drittsekk, idiot og en mann som bare tenker på seg selv. I tillegg har jeg, den supersterke jenta, alltid klart seg fint uten en far – jeg har faktisk også klart meg fint uten en mann…

Superoppgaven jeg fikk var å ta kontakt med pappa og snakke sant. Har det ikke vært sant at han har vært en drittsekk, som valgte meg vekk, ignorerte meg og sviktet meg opp gjennom årene? Vel, når jeg fikk hjelp til å undersøke og kjenne uroen som lå under alle dramaene som har utspilt seg – fikk jeg muligheten til å velge på nytt.

Etter hvert som jeg har blitt kjent med meg selv, har jeg oppdaget at det er ikke sant at det er pappas feil at jeg har det vondt. Det som er sant for meg er at det eksisterer en eksistensiell uro/smerte i livet, og den er fryktelig ubehagelig (uansett om det er pappa, venner, familie eller jobb) og jeg har gjort mye for å holde den borte. Blant anna har jeg skyldt på pappa, for så vidt har jeg skyldt på alle menn som har fått meg til å kjenne ubehaget som banker på når jeg blir avvist, ikke valgt og ignorert. Det har jo passet sammen med de historiene jeg har hatt om at alle menn er drittsekker og ikke til å stole på.

Samtidig, når jeg først har truffet menn, har det vært som om noe har hektet seg fast, og jeg har kjent meg desperat og needy. Eller det motsatte, om en mann skulle komme for nær, passer jeg på å holde avstand, for å ikke la meg rive med, og mest sannsynlig gjør jeg det slutt. Det er mye deiligere å ta en tur på byen, bli sjekket opp/sjekke opp og flørte – uten noen form for forpliktelser. Jeg hører stemmen i hodet, som sier: «Du kan gjøre hva du vil, du trenger ikke bry deg om noen andre, du er fri, du er uovervinnelig, og ingen kan noen gang si/gjøre noe som sårer deg».

Alle tankene, de vonde følelsene og dramaene har vært med å opprettholde ideen om at det er pappa sin skyld. Jeg fikk muligheten til å velge på nytt. Jeg fikk muligheten til å ta ansvar for min egen uro, ved å gi slipp på historiene og snakke sant. Det som var sant, var at jeg lengtet etter å være datteren til pappaen min. Det er akkurat der ubehaget er sterkest, når jeg erkjenner at jeg lengter – jeg som hele livet har trodd at jeg klarer meg fint uten en far. Jeg observerer tankene og de gjør sitt for å sette meg ut av spill. «Du må ikke la deg lure», «Han fortjener deg ikke» osv. Det er meg som observerer alle tankene, og med den erfaringen jeg har i dag, vet jeg at tankene får kjøre sitt eget tog, og når jeg plutselig befinner meg på det toget, og oppdager det, kan jeg hoppe av. Jeg tror alt det som møtet med pappa innebar har gjort at jeg opplever meg tydeligere, tryggere, modigere og stødigere. Også i møte med andre menn.

Nylig fikk jeg en match på tinder, som vekket min nysgjerrighet. Den mannen jeg møtte noen dager senere gav meg en deilig følelse og vi avtalte å møtes igjen. Vi utvekslet telefonnummer og kontakten ble opprettet. Jeg ante med en gang de needy og desperate mønstrene slo inn, og jeg ble livredd. Livredd for å være for mye og livredd for å bli avvist. Etter noen dager med meldinger frem og tilbake, ble det stilt…og desperasjonen på kontakt økte. Jeg sendte meldinger  - ingen respons. AAAAAUUUU, det var så fryktelig ubehagelig. Og dramaene/tankene var ikke langt borte og fikk «styr» på hvilken idiot denne mannen var, som bare kunne ghoste meg på den måten.

Fuck altså, så var jeg her igjen… sviktet og ignorert av en mann…

Så sitter jeg her da med en mulighet til å velge igjen… å tro på dramaene eller å møte meg selv med aksept og medfølelse – «Ja, så vondt gjør det, og nå ønsker jeg ikke lenger å streve med å komme unna! Ett sekund av gangen kan jeg være sammen med det ubehaget som trer så tydelig fram. Jeg bruker pusten, og trekker luften inn dit hvor presset sitter. Slik holder jeg på – gir liksom oksygen, med kjærlighet og aksept, til uroen slik at uroen får puste. Puste i takt med livet som skjer.

Det som er sant for meg i dag er at livet mitt er svært rikt, med alt det behaget og ubehaget jeg erfarer. Noen ganger er jeg for den virkeligheten som er (det er egentlig sjelden jeg stopper opp for å registrere da -når ting funker), andre ganger er jeg imot den virkeligheten som er (og da kan det være jeg skjønner at det er noe jeg unngår) det er helt greit. Livet akkurat sånn som det, kjennes innholdsrikt og jeg kjenner meg mer tilfreds, rik og fyldig nå, enn det jeg noen gang har gjort.