En urolig UROlærer
Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer.
Det er dagen før jeg skal ha en 4-dagers vandring i Telemark, med 12 fantastiske damer. Jeg har gledet meg så lenge!
Det første jeg møter når jeg våkner og skal hente lillemann som også er våken, er at han kaster opp i sengen. Umiddelbart setter det seg en dyp, vond uro i magen min. Det strammer seg skikkelig. Det er stort sett der jeg alltid kjenner det. Tankene kommer; "Dette er helt krise! Hva gjør jeg nå!? Jeg KAN IKKE bli syk nå» - også videre..
Stort sett kan jeg dra på tur med noe sykdom, men omgangssyke? Det går ikke. Det er bare noen uker siden vi hadde det sist. Jeg merker at jeg blir brå i bevegelsene. Streng og irritert på eldstemann som for tiende gang i dag spør etter is til frokost. (Altså, NÅR har han noensinne fått is til frokost!? Allikevel gir han seg ikke…).
Mannen min ler litt av situasjonen. Jeg ser det nå når jeg skriver dette, det er jo litt tragikomisk. Men der og da? IKKE MORSOMT. Jeg blir litt sur på ham også, svarer noe sånt som «jeg syntes ikke dette er så morsomt jeg». Jeg er den av oss som «alltid» får omgangssyken. Og det er sant det altså, hver gang vi har hatt det i hus har jeg vært én av de som har hatt det. Tankene mine svirrer, og det virker så viktig det at jeg skal ha vandring i morgen. Det ER viktig for meg, men allikevel er jeg helt hjelpesløs ovenfor denne virkeligheten.
Jeg har gjort hva jeg kan; flyttet meg fra familien, vasket hender, gått med munnbind inne… Og dette skammer jeg meg litt for å si; men jeg tok til og med en shot vodka på morgenen for å «drepe bakteriene i magen». Mannen min har jo aldri hatt dette greiene, så kanskje hans råd faktisk hjelper - selv om jeg aldri har prøvd det før. Vodka er ikke akkurat min favoritt :D. Jeg tror i alle fall at det hjalp litt mot uroen, fordi jeg ble mindre urolig en stund etter den shot`en. Skjønner godt at man kan falle inn i en slik strategi; alkohol mot uro.
Så; akkurat nå jeg er ikke syk. Akkurat nå vet jeg ikke om jeg blir syk, eller om jeg drar på vandring i morgen. Jeg vet ikke. JEG. VET. IKKE. Det er jo egentlig dette som er sant; at jeg ikke har kontroll, at jeg ikke vet hva livet bringer, og at jeg føler meg hjelpesløs ovenfor virkeligheten som den er; som for eksempel at jeg i skrivende stund ikke vet om jeg blir syk eller ei. Akkurat nå skal jeg gjøre alt jeg kan for å bli her litt, i alle fall ett sekund: i kroppen, med uroen - hjelpesløsheten.