Jeg gikk en tur på stien, og møtte skogens (u)ro

Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer.

Forleden dag gikk jeg på tur i skogen mens jeg snakket med Helge - min kollega og venn på UROskolen. Jeg ELSKER å gå i skogen, høre fuglene synge og bladene hvisle, men jeg har store deler av tiden oppmerksomheten på bakken, på pinnene som ser ut som orm. Tankene mine ser ca sånn her ut»

«Er det en orm?», «Oi shit, der er det en orm», «Hva gjør jeg hvis jeg møter en orm nå?». Det er ikke mange ganger de tankene har noe med virkeligheten å gjøre, stort sett er alle ormene jeg tror jeg ser (eller slangene, da) bare pinner og røtter. Men denne dagen hadde jeg hatt en tanke om at hvis jeg ser en orm i dag skal jeg forsøke å stoppe opp. 

Helge og jeg prater, og er egentlig på vei til å avslutte samtalen da han skal gjøre noe annet. Plutselig skriker jeg ut, og denne gangen er det en ekte orm jeg ser foran meg. Jeg bråstopper. Jeg kjenner det nå når jeg skriver dette, jeg kjenner den samme følelsen jeg hadde i kroppen da jeg stoppet. MASSE uro i magen. Frykt. Det tok bare noen sekunder før tårene kom. Jeg var så redd. Så kommer det en rolig, vennlig stemme på øret som sier; "Har du stoppet? jeg blir her sammen med deg, jeg». I skrivende stund kjenner jeg tårene renne bare av tanken på det øyeblikket. Det var så fint og trygt å ha Helge der sammen med meg, selv om jeg var redd og urolig visste jeg at det var akkurat dette jeg trengte. Det at jeg var sårbar og redd var også en mulighet for meg til å komme litt nærmere Helge.

Mens jeg står der på stien med ormen som ligger heeeelt stille veileder Helge meg vennlig og rolig til å kjenne etter i kroppen, puste, være sammen med ubehaget i magen. Gå litt nærmere ormen når det hadde roet seg inni meg. Da ble det ubehagelig igjen, og han minnet meg på å puste, være med uroen, la den virke i meg… Vi sto der lenge (syntes i alle fall jeg). Det var ikke mange sekunder jeg kunne være sammen med uroen før tanker som «Helge måtte jo gå», «Når skal ormen gå videre?», «Kan jeg snart gå videre?». 

Det er ganske fascinerende og gjenkjennelig akkurat det der. Uroen har den funksjonen, eller kanskje den iverksetter den funksjonen i sinnet; at det kommer en strøm av tanker for å holde oppmerksomheten vekk fra uroen. «Nå er det veldig viktig at du kommer deg videre!». En slags rastløshet i kroppen, og masse aktivitet i sinnet. Det krever virkelig en stor porsjon vilje å gå mot uroen, altså i dette tilfellet å ikke gå når uroen vil at jeg skal gå, men å gå mot ormen. Hadde jeg vært alene hadde jeg nok bare blitt stående der i noen sekunder eller minutter, men jeg tror Helge og jeg ble stående sammen der i 15-20 minutter. (Den j**** ormen dro jo aldri!). Den bare lå der og så på meg…. UROlærer Helge på øre og UROlærer ormen i skogen. 

Etter en lang stund ormet ormen seg inn i buskene igjen. Først ble jeg lettet, og så kom tankene om at jeg ikke visste hvor den var, og at jeg snart kunne møte en ny orm. Jeg har ikke kontroll på ormen…. 

Dette er ikke en historie om at jeg ikke lengre er redd for orm. Men jeg vet at jeg kan klare å møte den igjen. Jeg tror sterkt på at jeg er veldig redd, og fortellingen min om at jeg er livredd for orm er gammel, og ikke «bare bare» å slutte å tro på. Jeg ser at ormen er den perfekte UROlærer for meg. Men det er dog en historie som viser at det er verdifullt å ha noen å være sammen med når man har det vondt inni seg, noen som ikke er redde for at jeg er redd. Det gir mulighet for nærhet, tilstedeværelse og læring.

Når jeg er i skogen nå øver jeg meg på å flytte oppmerksomheten vekk fra tankene om hva jeg er redd for, til hvor jeg kjenner at det er ubehagelig. Jeg har jo kjent nøyaktig den samme følelsen i kroppen i mange andre situasjoner, og ormen bare fremkaller følelsen av frykt i meg. 

I morgen skal jeg på vandring i skogen sammen med 12 flotte damer, og jeg "håper" vi møter orm slik at vi sammen får mulighet til å møte uroen og frykten i kroppen. :)

Livet er et laboratorium, så tusen takk Helge!