Kommentere og korrigere – hvorfor det?
Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen.
Uroens mange dramaer – gjør det ganske livlig om dagen, som om det hele er litt komisk. Jeg har oppdaget et nytt mønster. Jeg jobber i barnehage og akkurat denne dagen er vi invitert til et av barna på besøk ved sjøen. Jeg sitter på en liten knaus og ser barna vasse utover i sjøen. Det er sol, men kaldt i lufta og kald vind.
Jeg sitter der og hører meg selv, «Ta opp jakka di, slik at den ikke blir våt». «Du kan vasse i trusa, da har du varme klær å ta på deg etterpå». «Gå forsiktig der, det kan være glatt, og du kan falle». Det sitter en kollega ved siden av meg, og jeg snur meg og sier, mens jeg ler, (tror jeg) «Jeg holder på å korrigere barna, for å unngå uroen inni meg – som har vært der siden jeg våknet…»
Jeg hadde klargjort og avtalt «alt» vi trengte for å gjennomføre. Så denne dagen, da jeg våknet, så jeg en melding fra en kollega, som skulle være med, med beskjed om hen kommer ca. kl.12.00.
Akkurat der, i det øyeblikket, skjedde det, og tankene startet maratonet. Jeg registrerte ulike scenarioer i hodet. «Faen, det kunne hen ha gitt beskjed om tidligere!». «Hva om det ikke er nok folk på jobb, til at vi får gjennomført turen». «Det er nødvendig for turen, at en med godkjent livredningskurs, ved vann, er med». Uroen vokste og tankene fortsatte.
I ettertid ser jeg også at tanken om å kreve for mye og å være for mye, gjør meg redd. Og hva skjer da? Jo da begynner kveruleringen, med andre kollegaer, slik at jeg slipper å kjenne på alt det gugge som foregår inni meg… Jeg må jo være behersket og rolig, og mine antatte pompøse sider trer frem…jeg har ikke sjans til å stoppe opp og kjenne etter hva som skjer inni meg, men jeg registrerer hele tiden, at det er noe der. Det er som om jeg har en hel liten storm av ubehag, som fyker rundt i en sirkel inni brystet – og alt som foregår i tankene mine er å legge skylden på de andre – slik at jeg kan bevare kontrollen, (jeg rett og slett elsker ordet kontroll, etter at jeg hørte Caspar i en pod, om at det er «troll» i ordet «kon-troll». Da skjønner jeg at det er noe jeg ikke vil forholde meg til).
Så sitter jeg der på knausen og hører stemmen min kommentere og korrigere barna.
Jeg er så takknemlig for at kollegaen min satt der i det øyeblikket, slik at jeg fikk sette ord på hva jeg oppdaget, og å «avsløre» meg selv – og mine mønstrer, som har vært «skjult» for meg. Jeg tror nemlig det er slik, at jeg/vi som arbeider med barn, holder på å kommentere og korrigere barna rundt meg/oss, når jeg/vi kjenner uro, og kommer med unnskyldninger og forklaringer på at, «Barna må jo lære» og «Det er jo til deres eget beste». Jeg tror ikke lenger på det. Det jeg tror på, er at når det er ubehagelig inni meg, kan ideen om at barna ikke har det som trengs, for å erfare selv, være en «utvei» for å slippe unna meg selv…slippe unna frykt og skyld for å ikke selv, ha det som trengs… Og slik mener jeg, at jeg kan frata barna innholdsrike og viktige opplevelser og erfaringer i deres egen livsverden.