Båndtvang og skam

Av Monica Stubkjær, UROlærer.

Jeg øver på å gå med Caro løs. Puddelen min. Dette er fordi jeg kommer i kontakt med så utrolig mye skam og redsel. Hver gang jeg møter noen i skogen og Caro virrer rundt uten bånd, så kjenner jeg den ubehagelige varmen bre seg i ansiktet og det stikker til i brystet. Jeg holder omtrent pusten mens jeg venter på å få kjeft. Det skjer aldri, men likevel. 

Jeg har derfor holdt Caro i bånd under båndtvangen i mange år. For ikke å kjenne på skam. For ikke å kjenne på hjelpeløshet. For ikke å la folk se at jeg ikke har kontroll på henne.

Men det er viktig at folk kjenner skam, tenker du kanskje. Det er viktig fordi det er derfor folk forholder seg til regler i samfunnet. Som båndtvang. Og skal vi ha et samfunn må vi forholde oss til reglene. Sånn er det. 

Og det har du helt rett i. Det er viktig å kjenne skam. Særlig man vet hva man skal gjøre med den, i stede for å få den bort fortest mulig. 

Og nå øver på å gå med Caro løs når det er båndtvang. Fordi hvis jeg kan bli venn med dette som skjer inni meg hver gang jeg møter noen som potensielt kan kjefte på meg, da kan jeg kanskje komme i kontakt med den virkelige grunnen til båndtvang; At vi skal verne om de små nyfødte dyrene i skogen. De søte små fugleungene, rådyrkalvene. Eller kanskje ikke. Jeg vet ikke.

Uansett så tenker jeg ikke et sekund på dette når jeg går der ute i skogen. Jeg kjenner ingen empati for hverken søte rådyrkavler eller fugleunger. Når jeg går der ute og ser jeg for meg puddelen min komme ut av skogen med et liten nyfødt rådyr i gapet, da har jeg ingen empati for dyret. Jeg bare kjenner skammen. Tenk om det hadde blitt oppdaget av folk…

Så dette kan vel kanskje overføres til klimakrise?

Kanskje vi rett og slett må fly MER eller spise MER kjøtt for å kjenne på skammen, være med den, øve på å kunne ha det der det ubehaget i kroppen. Først da kan vi få tak i andre ressurser i oss som empati, takknemlighet og nærheten til naturen og kloden vår. Kanskje.