Life is Wild

Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen

Så lenge jeg kan huske har jeg vært imot å føle meg dum. Når jeg var liten, kan jeg huske jeg følte meg dum når jeg blant annet gråt, var sur eller ikke fikk det som jeg ville. Når jeg følte meg dum tok jeg meg sammen, og ble «stor» og var flink og veslevoksen. Å ta meg sammen, kom til uttrykk i prestasjoner, være god til noe og å hevde meg selv. Jeg fikk god resultater på skolen og jeg var en «fighter» på fotballbanen, noe som resulterte i gode tilbakemeldinger.  Jeg vet ikke helt, men jeg tror det ble lettere å være meg, (jeg kan ikke huske jeg hadde noe valg den gangen).

Jeg er imot å føle meg dum i dag også, nå som jeg er voksen. Jeg gjør mye for å slippe å kjenne meg dum, som liten, trengende og hjelpeløs, og da ender det ofte opp med å finne noe jeg er «flink» til, for å hevde meg selv. Men disse strategiene funker ikke i dag på samme måte, som da jeg var liten. Faktisk her for en stund siden, fikk jeg A på eksamenen min, og jeg kjente hverken glede eller stolthet, jeg følte meg bare dum og ville skjule det og gjemme meg. Likevel sa jeg det til broren min, og responsen fra han, fikk sinnet mitt og taleevnen min til å koke over, og jeg beskyldte han for å ikke kunne glede seg på mine vegne (Jeg hadde ikke noe valg denne gangen heller). Ironisk, når jeg selv ikke gleder meg over prestasjonen. Det vil si han traff akkurat der det gjorde mest vondt. Erfaringen ble nyttig da jeg fikk hjelp til å se mine strategier, ta ansvar og å snakke sant til broren min, at jeg skylder på han for at jeg selv ikke gleder meg over resultatet, og at det gjør vondt. Jeg elsker jo min bror og det er ikke hans skyld at jeg ikke gleder meg over egne prestasjoner.

Slik har jeg navigert i livet, alt for å unngå ubehaget ved å kjenne meg dum. Kontroll, fornuft og prestasjon henger praktfullt sammen, kommenterer den indre kritikeren, «Du må da skjønne at disse elementene gir uttrykk for at du behersker deg selv, slik at du kan justere deg, være passelig, normal og ikke føle deg dum». Han nevner også at jeg ikke må avsløre strategiene mine – for da har jeg ingenting å forsvare meg med når jeg kjenner meg dum. 

Men selv med denne stramme formen for disiplin, kontroll og fornuft har det vært uunngåelig å ikke tabbe meg ut og å gjøre «feil». Det virrer så mange tanker i hodet om ulike regler om hvordan jeg skal oppføre meg, så når jeg ikke overholder dem, ja da kan jeg bare ha det så godt. Å gjøre «feil» er den indre kritikeren stor motstander av, så da er det bare å få ordnet opp. Den indre kritikeren messer: «Selv om du er flink må du for all del ikke tro du er bedre enn andre». Denne kommentaren får meg til å dempe meg og å bli stille, selv om jeg noen ganger gjør bra ting og får andre til å føle seg «liten». Eller som denne kommentaren, «det er din egen feil at ting blir som de blir, du er jo helt idiot». Dette utsagnet får meg i kontakt med skyld og ansvar, og hele livet mitt har jeg vært imot det. Den febrilskheten som kjennes i kroppen da, kan sammenlignes med det jeg tror galskap er. Å miste vettet. Så er det slik da, at noen ganger er det min skyld. at både jeg og/eller andre får det vondt. Jeg er redd for det, jeg er redd for å ikke bli likt, og at det er min egen feil, at det er meg det er noe galt med. Jeg strever med de tankene som kommer om å være «liten» og å være «stor». Jeg begriper det liksom ikke helt.

Jeg var på vandring i sommer med Caspar, Helge og en hel flokk vidunderlige mennesker, og der, i syv døgn, erfarte jeg det jeg har sett på som «liten», som er sårbarhet i form av frykt, sorg, skyld og hjelpeløshet. Jeg erfarte også det jeg har sett på som «stor», som er kraft i form av humor, latter, kreativitet, glede, letthet og lekenhet. Jeg var liksom alt og det uten å anstrenge meg, å jeg måtte være sånn eller sånn. Misforstå meg rett – jeg følte meg dum, likevel var det liksom plass til alt

Så der på vandringen ble det mulig å romme begge deler, både sårbarhet og kraft, uten å skjule noe eller å late som om, uten å justere eller tilpasse, og det opplevdes som om jeg virkelig behersket meg selv, altså rommet ideene om litenhet og storhet, om hverandre. Det ble så tydelig for meg at frykten hemmer tilgang til meg her og nå. Likevel erfarte jeg, at ved å bruke viljen til å trosse frykten, bare et sekund av gangen, i nået, sakte, sammen med mennesker som har det slik som meg, og som hjalp meg, fikk jeg tilgang til å erfare både litenhet og storhet, og det var tålelig. Og nå når jeg har erfart tålelig, og kan puste i det, vet jeg at tilfredsheten ligger akkurat der.

Den indre kritikeren, vil nok fortsette å fortelle meg at det er noe som er rett og noe som er feil. Tenk om det er mulig å få et blikk på meg, som erfarer det som oppleves som feil eller rett, og å kunne betrakte mine strategier og mønster, som opprettholder de ulike dramaene i livet mitt. Etter vandringen har jeg hatt flere samtaler med Helge, og jeg har fått flere oppgaver. Jeg aner nå at det er mulig å få et glimt av meg, som erfarer alt det som kommer og går, og det kjennes ut som om søken på det som er sant, øker. Og at det ligger en slags grenseløs frihet i det.  

Takk for vandring i skog og fjell. I råskap og i fellesskap. I litenhet og storhet. I stillhet og samtale.

Life is Wild!