Hvem sa at det å jobbe med sin egen uro handler om å sitte stille og ta alt som kommer?

Av Helge T. Zimmer. UROlærer.

Ofte får jeg spørsmål i retning av at uroperspektivet virker så passivt. At det virker som om man bare skal sitte å ta i mot den virkeligheten og smerten som kommer. Og mange lurer på hva godt det skal føre til. De lurer på hvorfor de ikke bare kan fikse det som gjør vondt.

Det korte svaret på dette er at om du kan fikse det, eller er fornøyd med sånn det er og måten du håndterer det på er det jo bare å fortsette. Da er det ingen vits i å endre på noe. Men om du har lyst på en endring i livet – ja da er det jo lurt å gjøre noe nytt. Og mitt forslag er at det nye er å vende seg mot den virkeligheten du har. Det første steget på den veien er å sjekke hvordan det er å være deg når du har den virkeligheten du har. Er det behagelig eller ubehagelig? Om det er ubehagelig kan du begynne å vise interesse for hvor i kroppen dette ubehaget er, og deretter se om du kan omfavne akkurat den virkeligheten. Dette er beskrevet i utallige podkaster og blogger så jeg går ikke så nøye inn på det nå. Spørsmålet er om det er passivt eller offensivt?  Det er i alle fall mest sannsynlig noe nytt . Det å forholde seg til den virkeligheten man har er jo ikke så dumt... istedenfor å alltid ønske at man hadde en annen virkelighet enn det man har. Man kan fort fylle et liv med det. Det er favorittaktiviteten til det menneskelige sinnet.

Jeg har drevet en gjestegård på Hurum sammen med kona mi siden høsten 2017. Det har vært et stort urolabratorium. Da vi kom hit visste vi ingenting om hvordan vi skulle gjøre alt sammen, og det ble en bratt læringskurve. Mange ganger ville jeg gi opp og omtrent hver dag har tanken om at dette er «for mye», «for vanskelig» og «....ikke for meg» dukket opp i meg. Under pandemien ble dette forsterket - og etter pandemien da alt åpnet opp, og jeg hadde startet UROskolen og dermed hadde to fulltidsjobber, ga det seg heller ikke. Hver gang vi har hatt bryllup, eller et stort arrangement her, har jeg hatt motstand mot å gå på jobb. Den har vært fast, og innimellom har jeg kunnet gå inn å kjenne uroen i kroppen. Jeg har også uten unntak kjent at motstanden har forsvunnet omtrent samtidig som gjestene kommer inn på tunet, og den 12-15 timers arbeidsdagen jeg var så mot starter. Poenget mitt er at ved å bli i den jobben som min indre kritiker har vært veldig kritisk til, har jeg fått oppleve at jeg plutselig har hatt det fint på jobb. Jeg har opplevd at jeg kan håndtere det. Jeg har opplevd mestring og fått ny innsikt. Jeg har også opplevd at alt det som vi var så redde for nå nesten er rutine.

Med disse to jobbene har det blitt mye arbeid, og i påsken skulle jeg ta helt fri før den store bryllupssesongen med 15 bryllup, festival og sommerfester. Men jeg oppdaget at jeg ikke greide det. Det var veldig vanskelig, for ikke å si tilnærmet umulig, å være stille. Ikke gjøre stort. Hva gjør jeg da liksom? Spesielt i huset, hjemme, nærme datamaskinen og med utsikt ut over tunet. Både maskinen og tunet liksom ropte på meg. Det var så mye som skulle gjøres. Det gikk opp for meg at det å holde meg travel er en veldig aktiv strategi i meg. En strategi for å holde meg unna uroen min.  Hva ville være å gå mot uroen?

Jeg så at jeg holdt meg travel, og at mye av det som skjedde på Gjestegården var blitt en rutine. Sannheten om at jeg drev på her fordi det var komfortabelt kom klarere frem. UROskolen og arbeidet med å vise frem uroperspektivet til verden ga meg mer. Jeg kunne tatt valget med mynt og kron – men sannheten i magen var sterk. Så jeg bestemte meg for å si opp Gjestegården. Kona og jeg driver sammen, og huset vi bor i kommer med jobben. Risikoen føltes derfor stor for at jeg samtidig som jeg fulgte min sannhet, kunne jobben til kona ryke og også familiens bosted. Potensielt kunne det bli en total omveltning for oss alle sammen. Det spiller ingen rolle hva du gjør og ikke gjør i livet. Det er ikke noe rett eller feil valg og uansett hva du gjør vil det være uro – og konsekvenser naturligvis. Jeg fikk et tydelig eksempel på dette i livet mitt. Det hadde blitt uro å være på Gjestegården – men det å følge magefølelsen, det som kjentes mest sant ut inni meg, og også mest urovekkende og med størst risiko, var det jeg valgte. Det ga også uten tvil uro. Men det kjentes også ut som jeg klinket til. Det var så godt å kjenne at jeg kunne det. Kunne være så fri. Kritikeren var, og er aktiv, og jeg er redd. Veldig redd for at alt nå skal gå til dundas. At det ikke skal gå.... Dvs de samme tankene som kommer hver gang jeg har gjort noe nytt. Akkurat det samme kritikeren sa da jeg gikk for Gjestegården for 6 år siden. Innimellom lurer kritikeren min på om det var et lurt valg – som han gjør hver gang jeg velger noe.

Og det kan jo være det ikke går. Og så da? Hvis jeg oppdager at jeg holder meg tilbake fordi jeg er redd, eller fordi jeg helst vil ha det komfortabelt....eller  fordi jeg ikke vil gjøre omveltninger for de rundt meg. Da er jeg tilbake i mitt indre fengsel der jeg har sovet mesteparten av mitt liv. Der jeg har forsøkt å ikke få det vondt – men allikevel hatt det så vondt. Nei jeg vil risikere noe! Jeg vil risikere at det ikke går, jeg vil utfolde meg å være redd. Da føler jeg meg levende. Da blir toppene høye og bunnene dype . Det kjenner jeg nå – og jeg erfarer at det skifter raskt. Her, i det usikre, vet jeg ikke hva som kan skje. Her blir jeg overasket. Her finner jeg nye sannheter og helt nye gleder. Her er det flyt og plutselig motstand og forvirring. Her finnes det noe nytt!

Så derfor. Derfor handler uroperspektivet om å klinke til. Det handler om å gjøre noe nytt for å oppleve noe nytt. Det handler om å la masken falle å si til kona si: jeg er så redd, men jeg gjør det allikevel. Det handler om å si til barna sine jeg er redd, men det er min redsel. Du er perfekt slik du er. Det handler om å si opp jobben sin, eller om å bli i jobben sin. Det handler om å vende seg mot partneren sin å si at jeg møter uro i meg sammen med deg – og det er mitt. Det vil jeg ha! Takk for at du er som du er. Det handler om å la alle de vi er glade i også få lov til å ha det vondt – for det er deres vekstpotensialet. Hvis det er vanskelig, bruk det offensivt og utforsk det som skjer i deg. Det handler om å slippe taket i «favoritthistorien din» - som for meg er at «det ikke kommer til å gå», «jeg har ikke det som skal til» og se hva som egentlig er sant.

Jeg skriver dette 2. oktober. Jeg sitter på gjestegården som kona har overtatt og som hun skal drive på sin måte fra i dag. Jeg skal gjøre alt jeg kan for å ikke blande meg borti det. Jeg har min første dag med UROskolen. I dag skal jeg flytte inn på nytt kontor i Oslo, gjøre en del administrativt arbeid og ha noen elever.  Akkurat nå kjennes det godt og spennende ut, men all min erfaring tilsier at det er en stor mulighet for at uroen igjen kommer for fullt. Hvis jeg husker på det, skal jeg gjøre alt jeg kan for å ønske den velkommen tilbake og være sammen med den. Virkelig lene meg inn og omfavne den som et lite barn og si at jeg blir her. Jeg har jo erfart igjen og igjen at i det finner jeg noe. Ved å utfolde meg og gjøre det jeg kan for å ønske velkommen uroen ja da blir jeg overrasket, der finner jeg noe nytt, noe sant, et rikere liv, en mye større frihet til å utfolde meg og stå for de sannhetene jeg finner i meg selv. Innimellom skjønner jeg også at det faktisk er det som er veien mot ALT jeg har lengtet etter.... 

Du er velkommen til å ta sjansen du også - alene eller sammen med oss på UROskolen.