Da Tante-Surdrops og Rufsa møtte Forresten og Uroen
En barnefortelling av Åse Cecilie Brox, elev på UROskolen.
Nå skal jeg fortelle dere en historie om en dame som heter Tante-Surdrops. Det var nemlig sånn at Tante-Surdrops ofte ble veldig sur når hun ikke fikk det slik som tankene hennes ville. Tante-Surdrops hadde mange idéer om hva som var riktig og galt, og mange tanker om hvordan man skulle være.
For eksempel når Tante-Surdrops skulle gå på tur med hunden sin så skjedde det ofte noe som tankene hennes ikke likte. Hunden hennes het Rufsa, og var veldig ivrig når de skulle ut på tur. Rufsa dro i båndet, og når de møtte noen så hoppet hun ofte opp på dem for å hilse. Tante-Surdrops hadde en idé om at det ikke var bra å ha hunder som hoppet opp på fremmede. Hun hadde også tanker om at hunder skulle gå fint i bånd, ikke trekke slik som Rufsa gjorde.
En dag de gikk på tur sammen møtte de en mann. Tante-Surdrops hadde aldri møtt mannen før, så hun ville ikke at Rufsa skulle hoppe opp på ham. Men da mannen stoppet og ville hilse på hunden hennes så hoppet Rufsa opp for å hilse tilbake. Da ble Tante-Surdrops sur. Hun ble rød i fjeset, og kjente at hjertet begynte å banke fort. Hendene hennes ble klamme, og hun tenkte at Rufsa var feil, og at hun var feil som ikke fikk til alt som tankene hennes sa hun måtte få til. Tante-Surdrops ble så sur at hun rykket hardt i båndet, og dro Rufsa med seg videre.
Det Tante-Surdrops ikke visste var at mannen hun akkurat hadde møtt hadde en hemmelighet. Han var en Urolærer som hjalp folk med å gå mot uroen. Han gikk etter Tante-Surdrops også spurte han henne: «kan vi snakke litt sammen?». Tante-Surdrops ble forundret og litt skamfull. Siden hun hadde dratt hunden sin så hardt i båndet. Hun hadde ikke engang sett mannen i øynene og sagt hei da Rufsa hadde hoppet opp på ham.
De satt seg ned på to stubber ved veikanten og da fortalte mannen at han het Forresten. Han spurte Tante-Surdrops: «Hvordan er det å være deg akkurat nå?». Det var et rart spørsmål tenkte Tante-Surdorps. Hun kunne jo kjenne at hun var litt sur på hunden sin. Da spurte Forresten: «Hvordan er det å være deg når du er sur på hunden din?». Da begynte Tante-Surdrops å gråte fordi hun likte ikke å være sur på hunden sin. Hun var jo veldig glad i den. Da spurte Forresten: «Kan du kjenne hvor i kroppen din du er sur?». Tante-Surdrops kjente at hun hadde vondt i magen. Som en stor svart klump med smerte. Forresten ba henne prøve å være sammen med den store svarte klumpen. Han sa: « Klarer du det i ett sekund? To Sekund? Tre sekund?» Det klarte Tante-Surdrops samtidig som hun gråt og holdt seg på magen. Forresten la en hånd på ryggen hennes og ba henne kjenne varmen fra hånden. Så spurte han: Kan du kjenne pusten din helt ned i magen? Tante-Surdrops pustet helt ned i magen, hun kjente hvordan luften gikk inn neseborene, nedover halsen og ned i lungene. Etterhvert banket hjertet hennes saktere. Hun så Forresten inn i øynene og kjente at hun var litt flau over at hun hadde grått. Da spurte Forresten om hun ville ha en klem, og det ville hun.
Forresten fortalte henne at han jobbet på noe som het Uroskolen. Der hadde han lært å gå mot uroen sin. Og nå lærte han det til andre. Han fortalte videre at alle mennesker har uro i livet sitt. Sånn er det å være menneske. Mange mennesker liker ikke uroen og prøver å fjerne den, men da blir den bare sterkere. Hvis man stopper opp og går mot den i stedet, kan man kanskje prøve å finne ut hva som ligger bak den. Tante-Surdrops kjente litt etter og så sa hun: «Jeg tror kanskje at grunnen til at jeg blir så sur på hunden min er fordi jeg har en tanke om at det er feil at hun hopper opp på fremmende. Jeg blir også lei meg og føler meg mislykka som hundeier når jeg ikke får til å fikse Rufsa sånn som jeg vil at hun skal være». Da sa Forresten: «Men kan vi vite at den tanken er riktig? Kan man egentlig vite at noe er feil eller riktig? Virkeligheten er jo sånn at Rufsa hopper opp på fremmede. Så kanskje det kan være nyttig å prøve å være i den virkeligheten. Selvom det gjør vondt?» Det hadde aldri Tante-Surdrops tenkt på før. Kanskje var ikke Rufsa feil. Da sa Forresten: «Kanskje er Rufsa perfekt for deg, siden hun gir deg muligheten til å øve deg på å gå mot uroen?» Det synes Tante-Surdrops var rart og fint og litt vanskelig å forstå. Hun hadde jo det mønsteret at hun alltid ble sur når hun trodde på tanken om at Rufsa var feil.
Tante-Surdrops og Forresten avtalte at de skulle møtes på stubbene om en uke. Da skulle de snakke om uroen igjen. Men før de sa hadet gav Forresten Tante-Surdrops en superoppgave. Hun skulle prøve å la Rufsa hoppe opp på flere når hun gikk på tur. Så hun kunne øve seg på å gå mot uroen. Det kjente Tante-Surdrops at hun ikke hadde noe lyst til. Men hun skulle prøve allikevel.