URO-retreat – minne for livet!
Av Helen Løwig, elev på UROskolen
Vi er på en liten øy ute i havgapet. Jeg ligger på yogamatta med himmelen som tak over meg. Puster rolig, hver fiber i kroppen kjennes avslappet. Rundt meg 10 flotte damer som ligger der i sin egen verden. Jeg løfter blikket og ser en enslig måke gli forbi. Vinden suser, og vi hører bølgene i det fjerne. Kan vi ha det sånn?
Vi møttes på kaia i Kragerø, spente og usikre på hva de neste døgnene skulle bringe. Jeg hadde gledet meg, men følte meg både kvalm og svimmel og hadde vondt i nakken. Vil jeg klare å ta plass, vil jeg greie å uttrykke noen motforestillinger, vil kroppen spille på lag?
På øya møtes vi varmt at to engasjerte urolærere. For et vakkert sted. Det sitrer av forventning og uro. Etter lunsj og presentasjonsrunden senkes skuldrene. Her er helstøpte kvinner som raust deler sin sårbarhet. Tårer triller, sjelens vanningsanlegg åpnes for noen og enhver. Kan jeg ha det slik som jeg har det akkurat nå? Ja, jeg greier det i alle fall noen sekunder.
Bade, nå i slutten av september, i vinden, om kvelden? Vi ble med, jeg skulle bade. Jeg skulle bevise at jeg kunne møte uroen min ved bade i det kalde havet. Jeg gjennomfører, men det senere nattbadet, det får andre ta seg av, jeg har jeg gjort mitt.
Vi møte til morgenyoga. Trette, tunge kropper skal vekkes til live. Det regner litt på morgenkvisten, så vi har yoga inne. Langsomt kjenner jeg hvordan kroppen responderer. Hvordan føles kroppen akkurat nå? Kan jeg la det som er, bare være? En vidunderlig yogaøkt gjennomføres, mens dagen demrer. Så er det nytt bad, og denne gangen er jeg helhjertet med, det kjennes mye bedre enn i går.
Vi åpner opp, såre fortellinger, livstemaer, dramaer. Så forskjellige historier, men likevel så gjenkjennbart. Viktige og vanskelige valg man står overfor. Sperrer som ødelegger livsgleden. En sangstemme som forstummet etter en vond episode. Tar folk rundt oss skade når vi reagerer som vi gjør? Hvordan skal det gå når vi kommer hjem? Her kan vi åpne oss. Klarer jeg å takle uroen, være sammen med den, takke for hva den lærer meg?
Egentid ute, deilig rusletur på øya. I ett med naturen, storhavet rett ut, vinden øker, en fiskeskøyte passerer i opprørt hav. Håret pisker mot seilerjakken. Alt er så vakkert, men også så sterkt. Kan jeg ha det sånn? Åh, ja, dette gir mening.
Etter nydelig middag, er det igjen nattbad. Kritikeren min forteller at et bad i døgnet må være nok. Jeg går for å legge meg, men så blir det veldig klart for meg. Klart jeg må nattbade. For en opplevelse å svømme i det salte, friske vannet som friskt bølger mot meg, mens morilden lyser rundt oss. Åh, så glad jeg er for dette!
Så fødes vår siste dag her ute. Fortettet stemning. Nok en morgenyoga som berører, kan du ha det sånn som du har det akkurat nå? Det hele avsluttes der vi ligger på hver vår matte og bare lar kroppen innlemme de legende øvelsene. Det er helt stille, ikke helt lyst ennå. Da stiger den vakreste sang. Var, sår og så berørende! Stemmen var funnet igjen. Og rundt meg renner tårer stille ned på yogamattene.
Et siste bad og deilig frokost. Det nærmer seg avreise. Det blir noen sterke timer. For mer smerte skal settes ord på. Et primalskrik som berører sterkt, og som gir såre, sterke minner hos flere. Nye tårer skal gråtes ut. De to fantastiske urolærerne er der for oss, beroligende, nære, intenst tilstede og med verdens beste lange klemmer. Gråten stilner sakte. Vi turte å ta plass, vi våget å gi slipp, sårbarheten ble vår styrke.
Så skal vi hjem. Hjem for å nullstille oss. Å, nei, ingen nullstilling. Vi er på et helt annet sted enn da vi kom. Nå er det opp til hver enkelt av oss inkludere det vi har opplevd inn i hverdagen vår. Våge å gå mot uroen nå, det er det som gir mening!
Stor, inderlig takk til alle som har gjort dette mulig!