De andre er bedre enn meg
Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer
Det er tirsdag 3. oktober, og på Facebook ser jeg at det har kommet et nytt blogginlegg. Det er Helge som har skrevet. Av en eller annen grunn kjenner jeg motstand mot å lese det. Sinnet mitt sier at det sikkert er veldig bra, jeg syntes det meste Helge skriver er så fint. Jeg tror det er derfor det er motstand mot å lese det. Jeg ser det ikke så tydelig der og da, det er mer sånn «det passer ikke nå», «jeg leser det senere» osv. Senere på dagen får jeg «notifications» på Facebook om at det kommer inn kommentarer på innlegget. "Selvsagt gjør det det! Det er jo sikkert så bra. Mye bedre enn du noen gang kan klare å skrive selv.» - sier den indre kritikeren. «Når du skriver pleier det ikke komme kommentarer.» - sier den indre kritikeren... (til info, dette vet jeg svært lite om, jeg husker ikke det - men den indre kritikeren min mener selvsagt at den husker det!)
Det er onsdag 4. oktober nå, og i dag tidlig ble det mer tydelig for meg at at det var en grunn til at jeg ikke hadde lest bloggen enda. Så jeg bestemte meg for å sette meg ned og lese den, slik at jeg kunne se hva som egentlig skjedde med meg. Det var jo ikke sånn at jeg gikk rundt og hadde vondt i magen på grunn av dette, det bare dukket opp i meg i ny og ne. Hverdagsdrama, kan vi kalle det.
Jeg kjenner det blir ubehagelig nå. Tankene mine sier «ikke skriv dette»; det er jo pinlig å være en sånn person som ikke bare tenker «Så flott for Helge at han har skrevet en god tekst!". Jeg kjenner at jeg blir urolig og skamfull bare ved å skrive dette; det er ubehagelig i magen og selv om jeg er alene får jeg en pulserende og varm følelse i ansiktet. Kanskje jeg blir litt rød i kinna også? Det kjennes sånn. Jeg tror jeg også blir redd. Redd for at jeg ikke har det som skal til for å klare meg som UROlærer på UROskolen, sånn som Helge og de andre har. Da får jeg kanskje ikke høre til der lengre..
Jeg kjenner jo dette igjen fra mange aspekter av livet, ikke bare på jobb. Den følelsen av å ikke være god nok, ikke ha det som skal til. Den har fulgt meg gjennom livet mitt. En av strategiene mine har vært «å bli best» (eller god, da), for hver gang jeg har blitt god i noe har jeg sluppet å kjenne på nettopp denne følelsen; å ikke være god nok. Jeg har jo ikke blitt best i verden altså, men jeg har blitt ganske god på mange ting; jeg ble best i klassen som vinkelner, jeg ble skikkelig god til å lage lekre surdeigsbrød for salg, og jeg var en god likt trenings- og yogainstruktør ganske lenge. Men del følelsen var der alltid allikevel, på vei mot neste mål for å bevise at "jeg er jo god nok". Ikke sterk og tydelig, ikke lammende og umulig men den bare var der. Den drev meg til å søke etter nye ting jeg kunne bli god på, for jeg innså nok med de fleste tingene at jeg faktisk ikke hadde vilje nok til å engang prøve å bli best i verden, derfor fant jeg bare noe nytt å holde på med.
Det er det som er så befriende nå, når jeg er interessert i og nysgjerrig på uroen min. Jeg behøver ikke slutte på UROskolen, jeg behøver ikke bli best eller bedre i noe som helst, jeg kan bare sitte her litt sammen med den følelsen, og la den være her. Jeg kan snakke til den og si «du skal få være her hos meg. Akkurat nå VIL jeg ha deg her hos meg, kjære uro». Den kommer til å komme og gå i meg til den dagen jeg dør, det er jeg ganske sikker på.
Nå, akkurat nå kom det en ny tanke i meg. Hvorfor skriver du dette? For å bevise at «du er like god som Helge?»… Ahh, den kritikeren, ass. Den kommer til å mene noe uansett, så jeg bare skriver det og lar det være som det er.
Så fint at du skrev en god tekst da, Helge!