I dag vil jeg gi opp

Av  Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen

Så sitter jeg her da, og kjenner på frykt. Den frykten som kjennes dypt inn i kroppen min. Den er ikke like intens hele tiden. Den kommer og går. Tårene også, kommer og går. I dag har jeg lyst å gi opp.

Jeg har sagt opp jobben min, i verdens beste barnehage. Jeg var på vei til å selge huset mitt. Jeg er på intervju. Og jeg har en drøm om å skape min egen bedrift.

Men i dag har jeg bare lyst å gi opp. Jeg er redd. Jeg er redd for at jeg har rota det til og jeg er redd for å ikke ha det stabilt og trygt.  Jeg er redd for at jeg ikke får det til.  Jeg er redd for å være en fiasko. Jeg er redd for alt i dag, kjennes det ut som.

Og jeg har valgt alt dette selv. Den indre kritikeren har hatt det skikkelig travelt i dag, og kommet med mange argumenter for hvilken idiot jeg er. Jeg kan kjenne meg motløs og slapp. Alt går liksom på autopilot. «Du må bare sette i gang å gjøre noe, nå når du har satt deg selv i denne posisjonen». «Du kan ikke bare ikke gjøre noe».

Å gjøre noe kjennes meningsløst ut – det er liksom avgjort allerede, at det ikke kommer til å funke. Tankene som kommer, bærer med seg en ide om at det ikke har noen betydning om jeg lever eller er død. Jeg har lenge trodd på at jeg kan gjøre en forskjell - det er liksom det jeg har øvd på da, hele livet, å utgjør en forskjell – bety noe. Nå kjennes det ikke så viktig lenger. Så hva gjør jeg nå da, når jeg ikke har et mål om å utgjør en forskjell? Er det mulig å gjøre noe nytt? Da kjenner jeg frykten.

Det gjør så innmari vondt å føle det som skjer i kroppen min når jeg er redd

Dersom den gamle ideen var å utgjør en forskjell, og å være en viktig bidragsyter til samfunnet, som i mitt yrke er barnehagelærer, hva vil da den nye ideen være? Skal jeg liksom slutte å bidra? Eller? Jeg kjenner jeg blir svimmel av det hele – det får jo virkelig noen konsekvenser etter hvert, for meg, som samfunnsborger, om jeg ikke kan tjene penger og å være en del av systemet. Shit altså, det er som om pusten stopper helt opp og jeg blir lammet. Jeg kjenner frykt i hele kroppen. Det er jammen ikke mye tilgang til ressurser i denne tilstanden. I sinnet blir jeg pepret med allslags scenarier om hvilken tosk jeg er, som har satt meg selv i denne situasjonen, og at jeg atter en gang, bare kan ha det så godt.

En ny morgen

Da er det en ny morgen, og jeg har kokt meg kaffe, og satt meg ned foran datamaskinen for å fortsette å skrive. Kanskje det kommer noe nytt i dag, mens fingrene går over tastaturet. Jeg tar en kjapp tur innom Facebook før jeg begynner, og der kommer det opp i feeden min, «Når du er i ferd med å gi opp, ikke stikk av, ikke fyk på. Bli stående. Finn ut hva du står for» (Liv Berit Heimstad Tønnesen). Der er det. Hva om jeg blir stående her og står for det – det som er essensen av Uroskolen, slik jeg har erfarte det, å forholde seg til den virkeligheten som er og å bli god på å ha det vondt. Jeg kjenner livredd og det er vondt. Det å bli stående i livredd og la det komme og gå, det som kjennes i kroppen min, uten å stikke av eller å fyke på. Den indre kritikeren, som selvsagt har noen forbundsfeller med seg i argumentasjonen sier, «Du kan virkelig ikke mene at det er bærekraftig, å ikke fikse det som tilsynelatende er galt. Hvordan skal vi, samfunnet, verden, få bukt med alt som ikke er bra nok?» «De som tror på det der, må jo være helt skrudd, ja, til og med som i en sekt. Det er jo ikke normalt, å mene at ting skal få være som de er, og å ikke endre eller å gjøre noe med all den galskapen, som finnes i verden».

Jeg står der litt!

Er det mulig å gi slipp på ideen om å utgjør en forskjell slik at jeg kjenner meg viktig og heller utgjør en forskjell ved å være en helt vanlig dust? Der det å være redd er en del av «pakka»? Redd for å gjøre noe nytt. Redd for å føle meg dum. Redd for å ikke bli likt. Redd for å bli utenfor. Jeg kan kjenne motstand mot det – er det liksom legitimt? Å fremme det å forholde seg til virkeligheten som den er, og ikke hvordan den burde være? Jeg har jo et velutviklet forsvarsapparat mot alt det der. Jeg kan jo fortsatt holde på med det jeg har gjort før. Og å mene det jeg har gjort før. At jeg skal utføre tjenester, som tilsynelatende utgjør en forskjell, og tro på ideen om at noe er galt en plass. At noe må endres, at noe må gjøres bedre, og at det er alle der ute i verden, som er klinkokos, som ikke skjønner det.

Jeg står her litt til!

Vender oppmerksomheten innover i kroppen og betrakter det som skjer der inne. Der inne er det jordskjelv, storm og krig. Vil jeg ha det slik? Ja, jeg vil ha det slik akkurat nå. Jeg vet det er mulig å finne en flik av vennlighet og medfølelse til meg selv. Tankene dabber opp og ned, som en sprettball, og sier det er feil. Det er feil å ikke foreta meg noe. Det er greit, det er bare tanker som kommer og går, som alt annet i livet. Akkurat som mine mønstre og strategier, som gjør sitt for at jeg ikke står, de kommer og går de også.

Jeg står litt til…

…og jeg kan kjenne tilgang til ressursene mine komme snikende, både respekt, medfølelse, toleranse og kjærlighet.

Det er det som skjer når jeg velger å forholde meg til den virkeligheten som er. Vender blikket innover og blir der. Erfarer det som kommer og går i meg, her og nå.

Jeg gjør det slik jeg!