Løping - et UROlaboratorium
Av Rikke Uberg Thorkildsen, lærer på UROskolen.
Vi tilbyr mye rart vi på UROskolen. UROlæring, UROdans, UROyoga - og noen av oss driver med UROløping. Hva er det tenker du kanskje? Det er jo ikke noe veldig spesielt. Men det er skikkelig spennende å utforske løping gjennom et UROperspektiv!
Jeg har løpt mye gjennom livet, men det har også vært litt av og på. Alltid når jeg har løpt har jeg gruet meg litt i forkant, ikke sånn at jeg har hatt det vondt men det har vært motstand. Motstand mot å bli sliten, og tankene har vært veldig aktive i retning av hvor skal jeg løpe, hvor langt, hvor lenge, og hvor fort det bør gå. Kan ikke gå litt, må løpe hele veien. Regler. Må`er. En lengre periode logget jeg løpingen min på Strava, en app som et sosialt medie hvor jeg kunne se hvor langt og mye andre har løpt, og vice verca. I starten opplevde jeg det som motivasjon, og uro oppleves kanskje som en form for motivasjon? Uroen jeg kjente da jeg så hvor fort og langt andre løp drev meg til å løpe fortere og lengre selv. Det gav jo en mestringsfølelse rett etterpå (fravær av uro), men selve løpeturen var nok ikke særlig lystbetont - jeg var heller under press, og jeg husket hele tiden på at løpeklokken min «fulgte med på meg». Så det var vanskelig å stoppe opp og nyte utsikten, eller stoppe opp fordi jeg ville trekke pusten.
Så begynte jeg å tenke på om jeg skulle fjerne hele klokka. Tanken på det ga meg også uro. Ville løpeturen telle som en «ekte" tur hvis ingen så det? Hvordan ville det være hvis ikke jeg visste hvor langt eller fort jeg hadde løpt? Fordi når jeg klarte å løpe langt og fort var det jo et bevis på min verdi - men når jeg ikke klarte det like fort som sist var det jo mer et bevist på det jeg innerst inne trodde (eller ofte tror) er sant; at jeg ikke er god nok. .
Så tok jeg for noen år siden min første løpetur uten klokke, strava eller musikk på øret. (måtte jo bruke musikk for motivasjon, så jeg slapp å kjenne hvor sliten jeg var!). Jeg løp rundt på måfå, og forsøkte å være vennlig mot kroppen min. Forsøkte å bare være, nå, ikke noen mål eller mening. Kjenne etter. «Hvordan er det å være meg nå?» «Er det nok nå, eller skal jeg løpe hjem igjen?». Overraskende nok var svaret ofte «Det er deilig å være meg nå, jeg vil løpe litt til». Jeg følte meg litt som et barn der jeg løp rundt inni skogen, hoppet over røtter og stoppet opp for å se på trærne. Presset i meg var nesten borte, selv om tanker som «du vet ikke hvor langt og lenge det blir i dag» streifet forbi med jevne mellomrom.
Spol noen år frem i tid, til 2023. Jeg holder fortsatt på med dette, og det er en perfekt urolab, et sted jeg kan leke med uroen og alle de tankene jeg tror på om hvordan det skal og bør være.. Jeg løper stadig opp til noen koller i skogen her i Kragerø. Ofte i starten kommer tankene «det er langt til toppen», «å nei jeg har melkesyre i bena allerede NÅ» osv. Så øver jeg; hvordan er det om jeg stopper nå? Hvordan er det om jeg fortsetter? Jeg øver meg på å være sammen med melkesyren jeg kjenner. «Kan det få være sånn akkurat nå, at bena er tunge, sure og kan jeg allikevel fortsette?». Fordi det er jo egentlig «bare» uro. Det blir ubehagelig å være meg når bena er sure, og sinnet mitt forsøker å finne en løsning på det. Stoppe - eller trene mer så de ikke blir sure neste gang. Men så forsøker jeg å vende tilbake til UROperspektivet; Kan det få være sånn akkurat nå? Det har jo egentlig ingenting å si hva jeg gjør, nettopp derfor er det så fint å leke med det. Kanskje du også kan bruke fysisk aktivitet som en arena for å leke med uroen din? Kan du gjøre noe nytt?