På vei mot en superoppgave

Av Cecilie Skinner, dypdeelev på UROskolen.

En i kvinnegruppen jeg deltar i trengte en oppgave. Hun skulle øve seg på å gå mot uroen. Og noe som ville gi henne uro, var å spørre i butikken om hvor sukkeret står. 

Der hun fikk sin oppgave, tenkte jeg på hva jeg kunne gjøre for å gå mot min uro- for jeg har en vanskelig superoppgave langt der fremme. 

Og hvordan skal jeg komme dit?  

Begynne med små oppgaver, har Rikke sagt - de som gir uro, men uten at de blir for krevende å stå i. 

En strategi jeg har er å være forberedt, f. eks når jeg skal ta buss, står jeg forberedt lenge før den kommer.  Jeg er tidlig ute, har betalt i app og står med kontrollbildet klar. Jeg trykker og åpner flere ganger for å sjekke at billetten fortsatt ligger der. Jeg sjekker fordi jeg er urolig.

Jeg tar bestandig av meg votter og airpods for å være klar, noe som fører til at jeg ofte blir stående å fryse.  Hva er det jeg slipper å kjenne på når jeg går inn på bussen og er forberedt? 

Jeg kjenner jo også at det er uro jeg har når jeg forbereder meg .

Når jeg finner frem en busstabell, betaler i app, går hjemmefra osv, har jeg uro. 

Jeg er redd for at det ikke er bra nok, at jeg ikke er godt nok forberedt. Jeg har ikke ro før jeg endelig sitter ned på setet. 

Jeg har tanker om at jeg slipper å kjenne på uro når jeg er forberedt, noe som medfører at jeg forbereder meg til det meste jeg skal gjøre.  Men virkeligheten er at jeg har masse uro da også. 

Så hva vil være å gå mot uroen? Å ikke være forberedt! 

Jeg bestemmer meg der jeg sitter i sofaen på Uroskolen, at jeg skal øve allerede samme kveld. 

Jeg kjenner uro i mellomgulvet der jeg går mot bussholdeplassen. Jeg er anspent, fryser, vurderer å ikke gjennomføre, slik at det blir behagelig igjen. 

Så blir jeg oppmerksom på pusten og puster meg frem til busstoppet. 

Iskald vårluft, jeg har lue på hodet og skjerf rundt halsen. Airpods i ørene og podcast med volum jeg skrur opp, og jeg har votter med knyting. 

Mobilen ligger i vesken, i en lomme innenfor en lomme med glidelås. 

Og jeg har ikke betalt billetten i app. 

Så kommer Oslo-bussen og mange skal på. 

Lyset rettes mot meg når dørene på bussen går opp, jeg blir varm og ør i hodet. Dette er virkeligheten, dette er virkeligheten, sier jeg lavt.

Jeg husker å puste, kjenner føttene mine i skoene. Jeg kommer i kontakt med at jeg er redd, og føler meg liten der jeg går opp trappene. 

Jeg tar av meg lua og vottene foran sjåføren. Det er fullt på bussen, og jeg glemmer å ta ut airpodsene. Pulsen øker da jeg ser at jåføren virker oppgitt, men jeg hører ikke hva han sier, for verten i podcasten jeg lytter til, ler og prater høyt. 

Jeg kjenner ubehag når jeg tar av meg vottene. Jeg må bruke tennene, og skjerfet er i veien. Jeg hører hele tiden den indre kritikeren si; "Hva er det du driver med?" "Skynd deg, da, Cecilie. "Du skal ikke å være til bry!" 

Jeg fortsetter å puste. Retter oppmerksomheten mot det jeg skal gjøre. Tar frem mobilen, betaler og viser kontrollbildet. Jeg gjør det med rolige bevegelser og i takt med pusten.

Jeg er oppmerksom, og kjenner meg roligere. Jeg følger pusten. kjenner ubehag, men det går bra. 

Jeg skulle øve på å ikke beklage meg også, men jeg beklager. 

Jeg går lengst bak i bussen for å kjenne ubehaget det også gir. Prøver å møte blikk. Og som om ikke det var nok, ringer mobilen. Jeg stivner og rødmer. 

Det er en jente fra kvinnegruppen. Jeg hvisker, sier at jeg ikke kan prate fordi det vil forstyrre passasjerene. Men i det samme jeg sier det, bestemmer jeg meg for å kjenne på uroen det også gir. Jeg blir varm og fnisete. Urovenninnen ler og sier jeg er gæren -at hun er begeistret for at hun får være med der jeg øver på å gå mot uroen. Så prater vi hele veien hjem. Det har jeg aldri gjort før. Jeg var begeistret og litt stolt. Og ofte kjente jeg etter; Hvordan er det å være meg nå, her jeg sitter å skravler i tlf? Ubehagelig og litt behagelig. Det svinger. Hvor kjenner jeg det? I brystet. Kan jeg ha det sånn? Ja. 

Men den berusende følelsen forsvant i det jeg gikk av bussen. Jeg kjente uro. Mer ubehagelig enn den jeg akkurat hadde kjent.

Jeg kom i kontakt med skam. Skikkelig. "Hva var det jeg hadde gjort?" Indre kritiker sa at det var unødvendig. Jeg kunne ha øvd meg på noe som ikke involverte andre. Å være så egoistisk og frekk, ta seg til rette og la andre lide fordi jeg skulle øve?

Den skammen kjenner jeg igjen fra tidligere.

Jeg kjente ubehaget der jeg gikk de siste meterne hjem. Men før jeg gikk inn, trakk jeg pusten og spurte om jeg kunne ha det sånn. Jeg ble stående lenge, kjente pusten ut og inn gjennom nesen og ble roligere. Så gikk jeg inn. Men den indre kritikeren kom ikke etter. Ubehaget og skammen var borte.

Senere har jeg gjort dette flere ganger. Jeg har også øvd på å ikke si hei og takk i butikken.

I høst da jeg igjen skulle i kvinnegruppe, oppdaget jeg plutselig der jeg satt på bussen, at jeg jo hadde kommet på uten å være forberedt, jeg hadde ikke planlagt det en gang!

Tanken på å forberede meg hadde ikke vært der. Altså, var uroen borte? Hva  skjedde? Jeg tok meg til hodet i begeistring og fikk lyst til å si det til sidemannen. 

Og siden da har jeg gjort meg flere givende erfaringer, og jeg fortsetter med nye oppgaver.

Og nå er jeg nærmere super oppgaven jeg har i vente; jeg skal ta kontakt med en som er døende.