Å være mamma til barn som ikke velger som forventet

Av Elisabeth Goverud, elev på UROskolen.

Hvis noen hadde spurt meg for 20 år siden, hva er viktig for deg å formidle til dine barn? Så hadde jeg sagt: jeg ønsker at de skal bli modige til å tørre å ta sine egne valg, selv om det ikke er helt i tråd med forventningene rundt. Selvfølgelig ønsker jeg at de skal bli høflige, snille, ha mye omsorg osv- dette er for meg selvfølgeligheter. Men aller mest ønsker jeg å formidle til mine barn, finn ut hva du ønsker deg i livet- hva er bra for deg/dere og følg det!

Det krever bevissthet og kontakt med egne behov og ikke minst så krever det mot til å stå imot forventningene alle rundt har om hva som er rett her i livet. Veldig mange av oss har en tro på hva vi må velge for å ha et bra liv. Vi må ha en plan for livet, vi må gå på skole få oss en utdanning. Så kan vi kanskje ta oss ett friår. Ett friår er akseptabelt , men ikke mer enn ett år. Etter utdanningen er det fint med familie, hus og en god og sikker bil! Dette er det lykkelige livet, for mange. Og det er det nok også for mange! Og det er ikke noe feil med det, men det er ikke lykken for alle!

Hvem har ikke hørt om hvor ille det går med de som dropper ut av skolen. De såkalte skoletaperne- de som ikke mestrer livene sine. God utdannelse, mye penger og en vellykket familie er tegn på at vedkommende har mestret sitt liv. På facebok står det om verdens beste kone som tilfeldigvis har verdens beste mann, litt pussig at akkurat de traff hverandre. Men det gjorde de faktisk!

Så skal ikke jeg gå i den fella og snakke negativt om de andre «vellykkete» menneskene, selv om ikke jeg tilfeldigvis traff «verdens beste mann og ble ikke «verdens beste kone».

Så tilbake til mine to kjempeflotte barn, som jeg selvfølgelig er utrolig stolt over. Det er mye som jeg er stolt over når det gjelder dem. Og fra et rolig sted kan jeg si at jeg er stolt over at de valgte sin veg og tørr å stå for den. Men det har  krevd innsats fra dem og fra meg som mamma. Lite viste jeg hvor mye  uro det har skapt i meg, i løpet av disse årene.

En ting er sikkert- jeg har fått trent meg på å håndtere uroen min, virkelig gått mange runder. Det har vært sårt, forferdelig vondt, kjent på en stor indre smerte. Uroen min har gitt seg utrykk i mange rare handlinger og mye som er sagt, som jeg helt sikkert ikke burde ha sagt.

Men hele tiden har jeg gjort så godt jeg har kunnet!

Mange ganger har jeg tenkt at om barna mine hadde valgt en tradisjonell utdannelse, ikke hoppet av videregående og ikke dratt til Afrika (dette er bare noen få eksempler) så hadde livet mitt vært bedre. Mange ganger har jeg hatt lyst til å si til dem: Vær så snill, kan ikke du gjøre som alle andre! Men hva ber jeg dem om da? Gjør livet bedre for mamma, velg som alle andre- da vil mamma ha det bedre. Men hva med barna? Er det sant? Nei, i bunn og grunn får vel ingen av oss det bra da!

Innerst inne vet jeg at hvis de hadde gjort det, tatt valg som andre rundt forventer. Ikke turt å holde fast i egne valg, da hadde de ikke hatt det bra. Hadde de valgt å fullføre skolen, valgt å begynne på en utdanning når alle forventete det, så hadde jeg kanskje vært rolig? Og da kunne jeg i møte med andre si: jo nå har min sønn/datter begynt på utdanning og har fått kjæreste, de bor sammen og planlegger å gifte seg til våren. Det hadde vært trygt for meg. Eller kanskje ikke?

Men isteden kjenner jeg på en utrolig uro for hvordan det skal gå med dem? Fra et urolig sted griper panikken meg, jeg puster hektisk, jeg får smerter innvendig, alle slags farer dukker opp i minnet mitt og jeg lager dramaer om alle de verste ting som kan skje. Min indre karusell er på kjøret  igjen! Og jeg danser rundt i karusellen. Blir helt svimmel og kvalm.

Så har jeg lært på uro-skolen av Rikke, stopp opp, prøv  å være tilstede i kroppen, omfavn angsten og det jeg kjenner.  Jeg prøver igjen og igjen, utforske min egen uro på dette. Jeg prøver å ta ansvar for mine egne følelser. Jeg oppdaget at min uro overfører jeg til mine barn når jeg ikke tar ansvar for den selv. Min uro er mitt ansvar og ikke mine barn sitt ansvar! 

Jeg jobber alt jeg kan for ta ansvar for mine følelser. Men det er så vanskelig.

Jeg husker når det ene barnet mitt hadde bestemt seg for å hoppe av etter 1 videregående. Jeg var helt fortvilet snakket med henne om alt som kunne skje, og jeg gråt. Det var langt fra å ta ansvar for egne følelser.

Men jeg gjorde så godt jeg kunne den gangen også!

Uroskolen har lært meg mye å hjulpet meg til å se forskjell på egen dramaer- hva er sant i livet mitt? Og viktigheten av å ta ansvar for egne følelser- ikke påføre andre min uro!

Jeg er utrolig stolt  over at barna mine tørr å ta andre valg enn å velge veien «rett frem». Jeg ønsket at barna mine skulle ta sine egne valg, uansett hva det innebærer. Men det jeg ikke viste var at det var så vondt og sårt, redsel og en haug med mange følelser.  Jeg har jobbet hard for å  klare å ta ansvar for egne følelser, men det har også lært meg uendelig mye om meg selv. Kanskje jeg kan tørre å være litt stolt av meg selv også? Men aller mest er jeg stolt av mine egne barn .

Jeg vet at i rolige øyeblikk kjenner jeg på stolthet og samtidig vet jeg at uroen venter bak neste sving. Men en ting vet jeg at jeg skal jobbe videre med å håndtere min egen uro og ta ansvar for mine egne følelser. Jeg lærer stadig noe nytt!

 Akkurat i dag, i dette øyeblikk  kan jeg kjenne på at det går bra med mine barn selv om de ikke valgte den tradisjonelle veien.