Skal du begynne i bibelgruppe?

Av Maria Ånonsen 

Jeg har en venninne som har stilt meg dette spørsmålet av og til. Mitt svar har vært det samme hver gang: nei. Jeg orker ikke, vil ikke. Jeg har vokst opp i en kristen sammenheng der jeg som barn kjente meg mye redd. De voksne rundt meg snakket mye om dommedag, at vi måtte tro for å ikke havne i helvete. Det var ingen voksne i disse miljøene som våget å gjøre noe annet enn å følge strømmen, foreslå at et barn ikke skulle lytte til så sterke, visuelle berettelser. Det har skapt smerte og sår inni meg. Som voksen styrer disse erfaringene meg fortsatt. Jeg går av og til i kirken, men skygger ofte banen når prekenen begynner, orker ikke alltid synge med på sangene selv om jeg er glad i å synge.

 Jeg kjenner en tyngde i brystet når jeg står der. Det blir tettere i halsen. Stemmen forsvinner litt. Tonene kommer ikke med støtte fra magen. Det kjennes som ordene stenger meg inne, det blir krevende å puste. Det er så vanskelig å være for denne følelsen. Det gjør så vondt. Jeg vil aller helst rømme av gårde, ikke gå nærmere noen som tror sterkt og tydelig. Inni eller bak uroen er jeg redd. Jeg er redd for å kjenne smaken av ord som tilgivelse, synd, oppgjør, bønn, erkjennelse og vitnesbyrd. Redd for å bli stengt inne. Jeg får lyst til å bøye unna, skygge banen, rømme fra meg selv. Tanken, dramaet inni meg, sier: jeg kan ikke være med i en bibelgruppe når jeg er så redd for budskap som handler om tro.

Jeg bor i nærheten av en urolærer. Av og til tar vi oss en gåtur i nærområdet eller inni skogen. Sist vi var ute og gikk, snakket vi om superoppgaver. En superoppgave er en oppgave som bringer oss nærmere uroen, nærmere det som gjør vondt. Noen dager senere, da jeg møtte venninnen min igjen, stilte hun meg spørsmålet igjen: er du klar for å bli med i bibelgruppe? Jeg kjenner spørsmålet i magen. Tankene kommer automatisk. Jeg kan virkelig ikke bli med i en bibelgruppe. Jeg vet ikke hva jeg tror på, jeg vet ikke om jeg tror. Hvorfor kommer spørsmålet stadig tilbake til meg? Så går det opp for meg: Maria: her er det en superoppgave.

Jeg sa ja. Jeg sa ja fordi jeg tror veien til det jeg lengter, å være nær meg selv, ligger gjennom smerten og uroen. Det er forferdelig vanskelig å gå den veien. Likevel: jeg kjenner at jeg vil ha eierskap til mitt eget liv. Jeg vil være et menneske som er nær. Derfor skal jeg på min første bibelgruppe på flere år, i kveld. Jeg kjenner en blafring i mellomgulvet. Hjertet dunker i brystkassen min. Utryggheten er levende inni meg. Kan jeg være meg med alt mitt her, er et spørsmål som surrer rundt i meg. Jeg tror ikke jeg er alene om å ha det spørsmålet inni meg. Jeg tror det er et grunnleggende menneskelig spørsmål. Derfor vil jeg forsøke så godt jeg kan å være nær utryggheten og uroen min i kveld.