Vi er alle Putin
Av Helge Zimmer, Urolærer og daglig leder.
En forkortet versjon av denne teksten ble publisert i Budstikka, onsdag 29. mars 2023 og i Røyken og Hurum Avis (RHA), tirsdag 28. mars 2023
På Facebook er det noen i lokalmiljøet som kjefter på de som har tatt seg den friheten og tatt bena fatt i skiløypa. Idioter! kommenteres det. Det var mildvær og disse frekke folka har ødelagt sporet med de store vinterstøvlene sine. Det er lagt ut et bilde som dokumentasjon, og det er ikke bare en person som har ønsket seg ut i naturen, det er flere. Og problemet er at de ikke har gått etter hverandre ut i siden av løypa, men vært så frekke og gått ved siden av hverandre. Og det er jo irriterende, når vi endelig kan få gå på ski i den 5 m brede gaten vi har kappet oss igjennom skogen, at opplevelsen blir ødelagt. At det går an! sier andre.
Noen gående hevder sin rett til å være i skogen uten ski. Dessuten er det mange flere gående, og ridende, enn de som går på ski. Alle har rett til å bruke skogen vår – hele året, mener de. Da blir temperaturen høy i kommentarfeltet. Disse diskusjonene ser jeg overalt hver eneste dag. På Facebook, i lokalavisa, på nyhetssendinger. De som liker å gå på ski krangler med de gående og ikke minst motsatt. Noen som ikke har hund mener hundeeiere er uansvarlige med løse hunder og hundebæsj over alt. Noen klager til kommunen om at naboen lar hagen sin gro igjen – og noen mener at folk bryr seg for mye. For ikke å snakke om alle de ulike grupperingene under pandemien. De som dro på hytta når de ikke skulle, de som ikke tok hensyn og ikke minst de som ikke ville la seg vaksinere. Og jeg tipper det ikke bare er i mitt lokalsamfunn dette foregår.
Og samtidig lurer vi på hvorfor det er krig i Europa…
Eller – der er vi jo enige i at det er Putin sin skyld. Det er jo lettere når vi har en felles fiende.
Jeg også har meninger om alle temaene i lokalsamfunnet. Jeg faller raskt ned på en av sidene og fordømmer «de andre». Idioter! tenker jeg. Det går ikke an! mener jeg.
Jeg er ikke er noe annerledes. Ingen av oss er det. Vi er alle Putin – i mye mindre skala riktignok, men for meg ser det ut til at det egentlig er det samme. At vi starter våre egne kriger hele tiden. I lokalsamfunnet, og også med de vi er mest glade i. «Hvorfor MÅ du klemme midt på tannpastatuben?» er en klassiker.
Det menneskelige sinnet prøver å dele verden inn i oss og dem. Det er den enkleste måten å få høre til på. Vi-som-mener-skiløypene-tar-stor-plass-i-skogen-gjengen blir en flokk. Der kan jeg søke tilhørighet fra likesinnede. Kanskje kan jeg lage en Facebookgruppe og tiltrekke meg følgere som mener det samme som meg. Der kan vi diskutere og fordømme de andre. Jo mer vi holder på der, jo sterkere blir tilhørigheten og samholdet. Og jo teitere blir «de andre». Men å innrømme at jeg selv driver på sånn sitter langt inne – for det er jo de andre som driver på sånn, og det er de andre som tar feil.
Menneskene har diskutert, kranglet og kriget i all tid. Så å hevde at det er dumt, og noe vi ikke burde gjøre, har jo ingen effekt. Det er bare å se på seg selv det – og erfaring fra mange tusen år med evolusjon og utvikling av menneske og samfunn. Vi havner i krig og konflikt. Små og store. Og hvorfor gjør vi det? Hva gir det oss? Får vi det egentlig bedre som individ av å fortelle folk hvor idiotiske de er? Og får vi det bedre som lokalsamfunn og nasjon av å dele oss opp i grupperinger? Sett herfra gjør det ikke det. Og sett herfra har vi neppe noe valg når vi holder på med det heller.
Men finnes det ett alternativ da? Det er jo ikke sikkert. Men jeg er sikker på at ved å ta en kikk på hva man selv driver med kan være en start. Erkjenne at vi egentlig er like, og driver med det samme, hele gjengen. Til og med det å åpne opp for muligheten om at mine tanker nødvendigvis ikke er riktigere enn naboens tanker er kontroversielt for de fleste av oss. Meninger er bare tanker vi tror på, og disse tankene dukker jo egentlig bare opp i oss helt automatisk – uten at jeg har noe med hvilke tanker som skal komme. Akkurat som når kona trykker midt på tannkremtuben. Uansett hvor mange ganger jeg bestemmer meg for ikke å legge noe vekt på det, og være raus, så kommer tanken: «Hvor vanskelig kan det være?» hver gang. Og hun får samme tanke hver gang jeg setter den skitne kaffekoppen min på oppvaskbenken rett over en tom oppvaskmaskin. «Er det mulig?!», tenker hun da. Og begge deler skaper en avstand mellom oss. En avstand til de vi elsker. Har du opplevd det sånn du også? Hadde du egentlig noe valg da det skjedde deg?
Hva skjer om vi alle tar ansvar for vårt? Om jeg tar ansvar for det ubehaget som kommer i meg når noen kapper ned skogen, eller når kona klemmer på tannkremtuben. Og med å ta ansvar mener jeg å bli interessert i hvilke følelser jeg kommer i kontakt med da. Akkurat når jeg lurer på hvorfor hun absolutt må gjøre det sånn. Da kan jeg rette oppmerksomheten mot min egen kropp – for det er der følelsene kommer. Jeg kan øve meg på å holde kjeft, og det er jo vanskelig nok i seg selv, og ta det som kommer i meg. Være sammen med det. Øve meg på å tåle meg selv akkurat da. Er det sinne, så er spørsmålet: Kan jeg ha det sinne uten å la det gå utover noen? Er det ensomhet, så er spørsmålet: kan jeg være ensom uten å lage en gruppe som er for noe – og mot noe annet? Rett og slett: kan jeg ha det slik jeg har det uten å la min egen Putin få all energi og styre min adferd? Bare akkurat nå.
Om du kan det, bare i 1 sekund, er det nok. Da vil du etterhvert oppdage at det er bak alt det vanskelige, uroen som vi kaller det på Uroskolen, kjærligheten, nærheten, roen, tilfredsheten og gleden er. Men, jeg har opplevd at det er mye vanskeligere enn jeg trodde. Du kan jo prøve selv…
Artikkelen har stått på trykk i forkortet versjon i både Røyken og Hurum Avis og Budstikka: