Vil du velge depresjon eller angst?
Av Anette, elev på UROskolen.
«Vil du velge depresjon eller angst?» Jeg får spørsmålet servert i min første time på uroskolen. Jeg har gruet meg til timen og er langt utenfor komfortsonen. Jeg har mildt sagt dårlig tilgang til ressursene mine. Men på akkurat dette spørsmålet kommer svaret nesten før jeg rekker å tenke «Angst! Uten tvil».
Svaret kommer på tross av at angst er noe av det mest ubehagelige jeg kan tenke meg. Jeg hater så inderlig å våkne hver morgen med en klo i mellomgulvet. Jeg er så lei av å være redd for alt mulig. Og jeg er like lei av mange av de strategiene jeg tyr til for å få pause. Angst stjeler både dyrebar tid og krefter.
Er jeg for eller mot angst? Imot – selvfølgelig er jeg imot. Det går jo ikke an å være for å ha det slik? Så jeg er definitivt imot virkeligheten og jeg har brukt mye tid og krefter på å forsøke å endre den, eller endre meg. Til liten nytte dessverre. Så tiden er moden for å prøve noe annet. Er det mulig å bli venn med uroen eller i alle fall kjenne en slags empati med den? Er det mulig å ønske den velkommen? Å møte den med vennlighet og si at «Hei du – der er du igjen – du kan få lov til å være her med meg?» Og faktisk mene det? Jeg vet ikke. Men jeg velger å tro at det er mulig og jeg har bestemt meg for at jeg vil gjøre det jeg kan for å komme dit.
«Vil du velge depresjon eller angst?» Hvorfor kom svaret så lett? Jeg har opplevd begge deler. Gulvet ble revet bort under føttene mine da kroppen sa stopp og gamle mestringsstrategier ikke lenger fungerte. Hvem var jeg når jeg ikke fikset livet? Det var mørkt ganske lenge. Ikke trist nødvendigvis – men flatt. Og tungt. En følelse av å slepe meg selv rundt etter nakken, mens alt jeg ville var å legge meg under dyna. Og gleden ble borte. Jeg tror det var det verste.
Jeg mistenker at depresjon er et av kroppen svar på for store belastninger – en måte komme gjennom det som blir for mye. I alle fall opplevde jeg det som et slags progresjon når depresjonen trakk seg tilbake og uroen ble så tydelig. I realiteten gikk det nok gradvis og over lang tid, men sett i ettertid fremstår det nesten som et markant skifte. Selv om kroppen nå er full av uro og vonde følelser, og har vært det lenge, finnes det også glede og motivasjon og til og med eufori. Så hvis prisen å betale for det er at angsten følger med, så sier jeg ja takk.
Jeg kjenner jeg blir stresset av å skrive dette. På tanken av at noen andre kanskje skal lese det. Det er nesten ikke til å holde ut. Jeg blir svimmel. Hjernetåka er i ferd med å legge seg tungt. Det er vel nå jeg skal lene meg tilbake å ønske uroen velkommen?
Klokka er blitt 15.30. Det er det på tide å ta med seg både uroen og den gale onkelen i baksetet hjem for å lage middag og få små fotballspillere avgårde på trening. Det er fortsatt sol ute. Jeg kjenner et streif av glede og takknemlighet.