Møt Rolf!

Av Ann Veronica Rømo, vandringsdeltaker.

Rolf er kroppsliggjøringen, selve manifestet på min URO, min frykt, og dermed en av mine nærmeste venner.

Rolf bor utenfor hotellrommet på min siste reise til Bali. Rolf er større en min egen hånd, uten tvil den største edderkoppen, eller kongro som vi sier på trøndersk, jeg noensinne har sett.

For noen år siden hadde det vært nesten utenkelig for meg å reise til et eksotisk sted som Bali, der jeg kan risikere å møte på slike som Rolf.

Siden jeg var barn har min uro festet seg spesielt på kongroer. Selv den minste lille kongro satte meg ut av drift.

Etter å ha jobbet med min uro sammen med Caspar over en periode, ble jeg invitert til å delta på en ukes vandring i skogen. Han visste ikke hvor redd jeg faktisk var for edderkopper, og andre småkryp, for jeg visste det nesten ikke selv, jeg hadde jo unngått skogen hele mitt voksne liv. Hadde aldri overnattet ute i hele mitt liv.

Så da jeg som 32 åring ble invitert med ut sa jeg selvfølgelig JA!!

Neida, jeg sa nei.. Masse unnskyldninger for at jeg ikke kunne delta seilet i medvind gjennom hodet mitt. “Barna trenger meg, det er for kostbart, jeg har ikke tid”

Men så var det denne gnagende følelsen inni meg som bare visste at jeg trengte dette, at om jeg ikke gjorde det kom jeg aldri til å vite. Så etter å ha pint meg selv gjennom frykt og usikkerhet en ukes tid sa jeg JA! Til en ukes vandring i skogen med overnatting ute, sammen med 13 vilt fremmede, for å utforske vår egen uro. Hurra hvor mye onkelen i baksetet fortalte meg alt som kunne gå gærnt, hvor feil jeg var og hvor lite jeg hadde å bidra med i denne gruppen.

Dette skulle bli en fest.

Det tok meg ca. 30 minutter inn i vandringen før jeg brøt sammen, fordi jeg så en edderkopp som kanskje var 2 cm i diameter, jeg føler fremdeles i kroppen skammen!

HERLIG ASS!

Der sto jeg midt i buskaset på Østlandet, gråt og hyperventilerte, mens hjernen min febrilsk prøvde å få kontroll over situasjonen, og kjære Caspar sto som stødigheten selv, holdt øyekontakten med meg og pustet dypt inn og dypt ut.

Litt etter litt klarte jeg å roe meg, litt etter litt klarte jeg å slippe blikket fra edderkoppen, puste igjen. Litt etter litt klarte jeg å være sammen med uroen, ett sekund om gangen.

Midt i all skammen jeg følte for å få panikkanfall på grunn av en bitteliten edderkopp, ble jeg nå bedt om å dele erfaringen med de andre. De andre, som etter å knapt begynt vandringen måtte sette seg ned fordi yngstemann, en nevrotisk kvinne på 32 var redd edderkopper (det var i hvertfall det onkelen i baksetet sa til meg).

Skammen og frykten herjet hardt i meg, men jeg var rolig, lot gråten komme når den kom, og satte meg ned.

Jeg husker jeg klarte ikke å møte ett eneste blikk, men jeg fortalte litt, Caspar fortalte litt. Så satt vi der i stillhet med hver vår uro, før de åpnet for om noen ville si noe. Jeg så ned i bakken, fullt av skam, ventet på å bli dømt.

Men jeg ble ikke dømt, jeg ble hyllet, for å være den første som brøt sammen, alle var så takknemlige, for alle hadde vært så redd for å være den første som brøt sammen, tross alt dro vi ut i skogen for å kjenne på vår egen uro.

Og ikke nok med det, de var så imponert over at jeg som er livredd for alt som kryper og går, valgte å gå en uke i skogen.

Jeg kan ikke beskrive hvor ufattelig vakkert det var å bli møtt der og da, å bli akseptert og omfavnet av ukjente for å være den jeg er, også de delen av meg selv jeg skjemmes så mye over.

Den første morgenen turte jeg nesten ikke gå ut av teltet mitt i frykt for at en edderkopp hadde vevd ett nett foran inngangen i løpet av natten.

Den fjerde morgenen, idet jeg nøt solstrålene mot minn kinn, innså jeg at jeg hadde gått ut av teltet barfot i lyngen (den samme lyngen som gav meg det andre sammenbruddet på turen), uten en gang å ofre en tanke på edderkopper eller andre småkryp.

Jeg smilte for meg selv og hilste rolig god morgen til en liten edderkopp som jeg så i samme øyeblikk, før jeg gikk stødig til frokosten.

Det var så mye kjærlighet og takknemlighet. Ved å stå gå mot og stå i uroen i skogen, fant jeg den roen jeg hadde lett etter hele mitt liv, sammen med 13 andre ukjente, fantastiske mennesker. Livet har aldri vært det samme siden, og jeg er så ufattelig takknemlig for den erfaringen.

Lite forsto jeg, før jeg erfarte det selv, at vår frykter, vår uro, er de største gavene. De fungerer som brøytestikker i snøfokk, som viser oss veien, hva vi trenger å jobbe med for å kunne ha det bedre i livet. For å slippe motstanden.

Før trodde jeg at uroen min var feil, bare den kom bort, så ble det bra. Nå vet jeg at veien til å være mer tilfreds med livet er gjennom uroen. Ved å gå mot uroen, får vi kontakt med ressurser vi bare drømte om å ha. Jeg kommer aldri til å bli kvitt uroen, ikke vil jeg det heller. Uroen er med meg resten av mitt liv. Det er motstanden mot uroen som gir meg smerte. Motstanden mot livet slik det er.

Jeg vil anbefale alle og enhver å dra ute i naturen. Naturen har sin egen måte å romme uroen på. I stillheten der, senker hjerterytmen seg automatisk. Gir man det litt tid, slik vi gjorde, noen timer eller en uke, så er det litt lettere å tilnærme seg uroen, litt lettere å være med og romme den, og vi kan puste igjen.

For de som vurderer å delta på en urovandring, men ikke er helt sikker enda sier jeg:
Lytt innover, til en stemme langt inne i deg, den vet hva du trenger. Den vet at det er å ikke flykte fra uroen som er svaret, det er å møte den. Å kunne gjøre det i trygger omgivelser, sammen med andre som er på sin egen reise, som støtter hverandre. Det er virkelig en gave, en livsendrende opplevelse, med stort positivt fortegn.

Og idet du møter noe som vekker uroen din neste gang, istedenfor å løpe motsatt vei, foreslår jeg at du stopper opp, setter deg ned, og hilser:
“Hei min venn, der er du igjen, i dag har jeg tid til deg. Slå deg ned, nå skal jeg gjøre det jeg kan for å være sammen med deg, akkurat nå”