Slik unngår jeg å følge mine behov, lyster og drømmer
Av Kirsten Nærheim Heggelund, elev på UROskolen.
Jeg har hørt på podcasten til Uroskolen, Helge Zimmer om: «Ta action, gjør noe, prøv noe nytt». Jeg får mye uro og ubehag og det setter lys på at jeg ikke klarer å gjøre det jeg egentlig vil. Så her kommer et bidrag til uroen når motstanden øker og jeg har lyst å fordufte…
Usj altså! Igjen er uroen der – som jeg så inderlig prøver å forsone meg med. Eller inderlig og å forsone? Det er vel bare en tanke om slik jeg skulle ønske virkeligheten var. At jeg var så modig og flink til å gjennomføre de oppgavene jeg har fått av Helge, at jeg kunne fått litt ekstra kred… Sånn holder sinnet mitt på. Jeg som er så flink og reflektert, ansvarsbevisst og klok, det kan jeg vel få en slags utmerkelse for.
Når jeg observerer meg selv i skrivende stund, hører jeg en latter som ler av uttalelsene mine, og skammen stiger opp i meg. Jeg kjenner jeg blir varm i ansiktet (heldigvis er det sånn at den varmen, som ofte gjør en rød, har jeg vært så «heldig» å slippe). Jeg får en fornemmelse av at kroppen min bøyer seg, som om hele meg bare vil vende seg innover og forsvinne. Jeg er feil…
Ofte er det slik at når jeg uttrykker mine behov, lyster eller drømmer, som å forsone meg med uroen og ikke klarer å ta ansvar for det, skammer jeg meg når jeg sier det høyt. Det er som om hele kroppen min visner og jeg bli handlingslammet. Jammen har det vært fint at jeg verken rødmer eller forsvinner, slik har jeg kunnet få velutviklede mønstre i å være «best», hovmodig og arrogant. Som det er mulig å tolke er jeg absolutt ikke for disse mønstrene, og jeg gjør ganske mye for at disse ikke blir satt lys på. Deriblant skaffe meg kunnskap og innsikt sånn at samtalene mine med andre blir svært så veltalende, og slik jeg ser det, et spørsmål om makt og manipulasjon.
Funker det? Vel, ja til en viss grad funker det å holde ubehaget borte, en liten stund til det kommer tilbake, og da er det på an igjen. Ubehaget som kommer når jeg kjenner meg liten, hjelpeløs og feil, og mønstrene repeteres med hovmodighet og arroganse, med hodet hevet, stor og sterk. Konsekvensen blir avstand til mennesker og livet noe fattigere i forhold til hvor rikt jeg erfarer det er, når jeg våger og når jeg innser at jeg kan snakke sant.
Det er jo virkelig et paradoks at når jeg tar bort mønstrene jeg har, som å være best, å opptre arrogant og å være hovmodig, så «mister» jeg mine «ferdigheter», som å være flink og reflektert, ansvarsbevisst og klok, når jeg skal «ta action, gjøre noe, lære noe nytt». Tilbake står jeg igjen med min ide om hvordan det blir, og jeg lager meg all slags unnskyldninger, som at jeg trenger å være rustet og ha tid, til å tåle å være liten, hjelpeløs og svak.
Hvordan kan jeg erkjenne disse mønstrene uten å gå til grunne. Hvordan kan jeg ta ansvar for meg selv i dette og akseptere virkeligheten som den er. Jeg skjønner det handler om vennlighet til meg selv og å gi plass til det jeg ikke vil ha, bare et sekund om gangen. Jeg skjønner jeg trenger å gjøre noe jeg ikke vil vende meg mot, i glede, akkurat nå. Likevel skjønner jeg at dette er min vei å gå for å få et mer tilfreds liv. Der jeg blant annet gir plass til ubehaget som kommer når jeg deler fritt mine behov, lyster og drømmer.