Ferie!
Av Roar Haugsgjerd, elev på Uroskolen.
Som ellers når klokken ringer om morningen står jeg opp, koker kaffe og setter meg ned med mobilen for å sjekke nyheter, instagram og snap. Når jeg går inn på Storyen på Snap, hogger det til i brystet mitt, og min venn Jernkula våkner til liv. I dag kjennes det ut som om den har pigger på og det stikker og knyter seg i brystet med voldsom kraft. Inne på Snap storyen har venner av meg lagt ut bilder av at de er reist på ferie sammen med familien sin. Den ene familien er på langtur og de bader, soler seg og ser ut til å nyte varmen fra Solen som stråler fra skyfri himmel. Den andre familien som jeg klikker inn på viser en familie som er på vei til fjells der teksten under bilde forteller at de er på vei på hyttetur i vinterferien. Vinterferie!! En vond følelse tar plass i kroppen min og jeg kjenner jeg treger på at jeg åpnet snap`n.
Kona mi som også har stått opp kommer inn i stua og jeg finner en kopp kaffe til henne også. Hun lurer på om jeg har sovet godt, men istedenfor å svare på det begynner jeg å prate om at vinterferien starter til helgen og at vi ikke har lagt planer for verken skitur eller en tur til varmere strøk. Jeg fortsetter å snakke om at ALLE andre har mer penger enn oss og kan gjøre akkurat hva de vil mens vi ikke har den muligheten.
Kona mi som er trøtt og som egentlig bare vil kose seg med morgenkaffen, blir sittende og forsøke å skape et annet bilde av det jeg sitter og snakker om. Hun forsøker å snu og vende på det jeg har sagt for å nyansere mitt syn på at ALLE har mer penger, vi har INGEN planer etc. Jeg kjenner jeg blir irritert og i en slags kampmodus når kona mi snakker. Så oppdager jeg noe i meg selv. Jeg ser mitt eget mønster! Dette er absolutt ikke noe nytt at jeg sitter og snakker oss ned når det kommer til ferier eller høytider. At vi har dårlig råd og at andre gjør så mye mer med sine barn enn det vi gjør. Jeg tror jeg i en eller annen form gjør det HVER gang.
Med vennlighet forsøker jeg å vende oppmerksomheten til meg selv. Til brystet og jernkula!!. Det gjør utrolig vondt, men jeg forsøker. Jeg puster ned i brystet og magen og merker at jeg klarer i få sekunder å være sammen med følelsen i kroppen. Det går opp for meg at dette er et mønster som sitter dypt dypt inni meg og som jeg er helt forsvarsløs mot. Det bare skjer, og jeg kan ikke bestemme at det ikke skal skje. Det jeg kan gjøre noe med er å øve på å møte det som skjer i meg når dette med ferie nærmer seg og skaper de ubehagelige følelsene i meg. Det er ikke kona mi, barna mine eller de andre familiene som er problemet. De er perfekt som de er! De gir meg en mulighet til at jeg kan se på mine mønster og møte det som skjer i meg. Takk!