Vi må snakke om stress

Av Christine Falck-Pedersen, elev på UROskolen.

Stress er en av de store folkesykdommene i vår tid. Den store ulmende sykdommen man ikke ser på utsiden. Men som kan pulverisere oss fra innsiden, gjøre oss frynsete. Og det virker som det bare ruller på med mer stress. Stadig flere kjenner seg stressa. Stadig yngre mennesker. Sykt stressa. Man føler seg syk. Syk av stress

Men hva er stress, sånn egentlig? Vi leser og lærer om at det i utgangspunktet er psykisk, men at det kan føre til fysiske plager også. Man kan faktisk bli skikkelig fysisk syk av stress. Fysiske plager som kan måles. Jeg vet det, jeg har vært det selv. Jeg trodde jeg hadde fått influensa, og ble sykmeldt et helt år. Min sykdom ble definert som Posttraumatisk stresslidelse, PTSD. Jeg lærte at man kunne bli bedre, men at det slettes er ikke noe automatikk i det. Mange opplever PTSD som en våt kvelende klut som henger over en resten av livet. Slik jeg kjenner min egen såkalte PTSD er det ingen forskjell på det stresset som gjorde at jeg slo ut på den måleren og stress av andre grunner. Alle har sine greier. Jeg har ingen problemer med å forstå at folk føler seg syke av stress uten å ha noen spesiell historie eller spesielt vonde opplevelser som årsak til stresset.

Jeg har lært så utrolig mye om kropp, sinn og stress siden den gang. Og jeg vil gjerne dele litt av det jeg har lært, kanskje kan noen få inspirasjon eller til og med nytteverdi av det. Og ettersom en voksende del av befolkningen over hele verden lider av stress tenker jeg at det bør være aktuelt for noen og enhver, med eller uten en såkalt diagnose.

Tenk om alle hadde måttet være så ærlige som jeg var da jeg kom inn i hjelpeapparatet. Det er jo bare derfor jeg fikk en diagnose. Få ville visst hvordan det var vanskelig i meg om jeg ikke måtte snakke om det til folk som liksom forstod seg på dette. Forstod seg på hva som var normalen og hva som var utenfor normalen. Og det utenfor normalen får et navn, det blir en sykdom. Det er noe feil her, du er ikke normal. Sånn skal det ikke være. Det var jo synd, stakkars deg. For stressa. Ukontrollert stressa. Det går ikke smooth for deg.

Jeg er helt sikker på at hvis alle måtte vrenge sjela si til en psykolog, ja – også de skamfulle og kjipe mørke krokene vi alle har, så ville alle og enhver passa inn i én eller antakelig en haug av ulike psykiske diagnoser. Det er ikke noe unormalt ved det. Vi er mennesker, hallo. Hvor kommer ideen om at du er unormal om du ikke er lykkelig hele tida fra? Om du ikke nailer alt? Det er bare helt sinnsykt å tenke på at de fleste samfunn på jorda er enige om en sannhet om at hvis man ikke har det bra så er det noe feil. Vi hadde ikke hatt en sjans utenfor diagnoseboka noen av oss hvis man kunne tatt røntgen på sånt som stress og ubehag i oss. Ikke en sjans.

Jeg kan si hva jeg oppfatter at stress er. Det er jo ikke en ting. Det kan ikke ses i et mikroskop slik virus og bakterier og kreftsvulster kan. Man kan ikke fjerne det ved en operasjon. Dette gjør stress komplisert. En vag mørk stor dott som kan ta alle mulige former, komme av alle mulige grunner, ramme hvem som helst når som helst. Det høres vanskelig og uoverkommelig ut. Udefinerbart liksom. Du er syk, du har stress. Men du kan ikke se hvor det er, det er i hele deg og ingen steder på en gang.
Jeg syns stress har blitt en utrolig enkel greie. For meg er ikke stress en greie lenger engang – og jeg skal fortelle deg hvorfor.

Før trodde jeg stress var utenfor min kontroll. Man ble rammet av stress liksom. Det var forårsaket av utenforliggende ting som skjedde med meg. Andre mennesker som ga meg besvær, mine opplevelser, min historie, mye å gjøre på jobb, høye krav fra overalt, barn, mann, hus – ja, alt utenfor meg selv. Så var jeg i midten og ble et offer for alt dette. Følte meg tynget av alt rundt meg, og kjente på stort press. Stort stress. Jeg var maktesløs mot alt dette håpløse som skjedde rundt meg og med meg. Jeg ble presset ned i knestående av noe utenfor meg selv.

Men stress er ikke utenfor min kontroll. Stress er derimot innenfor min kontroll. Grunnmuren i mitt stress (og jeg tror alles stress) var basert på motstand. Jeg ville ikke at ting og folk skulle være som de var. Jeg ville at alt som skjedde meg ikke skulle skje meg. Jeg så bare dritten, men ikke alt som ikke var dritt. Alt ble sett på som dråpen som fikk 10-liters bøtta med guffe til å renne over, igjen og igjen – av de minste ting. Alt var feil. Det var så ørsmå marginer. Å leve på denne måten er dømt til å bli vondt. Da blir alt feil. Og da føler man seg stressa og pressa. Som et offer. Og det vokser over hodet på en, og man blir maktesløs. Syk. Tilsynelatende syk av stress på grunn av høyt press utenfra, fra overalt og hvem som helst.

Jeg husker veldig godt første gang jeg hørte Caspar si at man ikke har rett til å kreve at andre forandrer seg. Man har ikke rett til å mene at andre er feil. Det var så å si min livline å peke på andre og finne feil. Finne grunner til at jeg hadde det dårlig. Det var så utrolig provoserende å høre at jeg ikke hadde noen rett til å mene at andre burde være annerledes så jeg kunne få det bedre. Hvordan kunne han vite det? Han vet ikke hva som skjer og har skjedd i mitt liv, hvordan det er for meg når de er sånn som de er! Hallo, det synd på meg her! Jeg kjenner jeg blir varm på øreflippene av flauhet over å dele dette nå. Fordi nå er jeg så innmari langt unna å mene det samme. Men det satt hardt i meg det der.
Aksepter virkeligheten, godta og holde rundt virkeligheten. Jada, Caspar, jada. Men hvordan i h…. skal jeg kunne gjøre det, det er jo helt kaos i denne virkeligheten – hvorfor skal jeg ville ha det sånn?

Så kommer de to øvelsene som har fått meg ut av stress.

1. Vende meg innover i stedet for å peke utover:
I stedet for å peke utover og si at ting må endres for at jeg skal få det bra – så peker jeg innover og kjenner hvordan det er å være meg når ting og folk er akkurat som de er. Au. Hjelp. Et stormende hav og ukjente store følelser jeg trodde skulle ta livet av meg om jeg slapp dem til. De gjorde ikke det.
Jeg øvde strukturert. Satte av tid til å oppsøke stresset i meg, oppsøke minnene om situasjoner og folk som skapte det enorme stresset og ubehaget for meg. Gjorde at jeg hadde det så vondt. Jeg var veldig på vakt på at når jeg kjente ubehaget og irritasjonen, frustrasjonen og sinnet vokse i meg, så vendte jeg meg ene og alene mot den følelsen og gikk inn i den. Helt. Og følelsen buldret frem med full styrke. Pulsen økte, jeg ble glovarm, beit tenna sammen og stivnet i ansikt og kropp. Og så forandret den seg og bølget seg over i noe annet som lå under. For det meste en enorm frykt. Frykt for alt mulig. For å ikke høre til, for å ikke bli akseptert, for å ikke være bra nok, for å bli alene, for å ikke klare meg, for å ha det vondt, for å ikke overleve – alt mulig man er redd for som menneske. Du vet den frykten som henger fast på eksistensen din. En grunnleggende frykt vi alle har. Den lå underst, og den var skummel å hilse på. Jeg var så skremt og redd gjennom disse mange øvelsene. Men når jeg gjorde det så forsvant behovet for å skylde på alt og alle rundt meg på mystisk vis. Det ble en aksept av at jeg syns det var vondt og skummelt når ting var som de var. Og jeg ble stadig mindre redd for å kjenne på den frykten. Den er nå en naturlig del av meg, en slags venn.

2. Finne frem til de to dimensjonene av det som er meg.
Hodet mitt. Og meg. Jeg satte igjen av tid og manet frem de samme situasjonene i hodet mitt, kjente meg stressa, urettferdig behandla, irritert, negativ. Så hørte jeg bevisst etter i hodet mitt. Jeg la merke til hva det er i meg som peker utover og sier at ting og folk er feil. Hvem sier det? Og er det sant? Det er hodet mitt som sier det. Tankene mine. Stemmen i hodet. Og nei – det er ikke sant. Og så har jeg meg, som er som selve kjernen i meg, som hører tankene mine, hører stemmen i hodet. Det er faktisk to dimensjoner i meg. Og det er ikke hodet mitt som skal styre meg og leve livet mitt. Det er meg som skal det. Så når jeg kjenner stress nå, så hører jeg etter om jeg hører tankekjøret mitt som rabler om alt som er feil, alt som ikke går bra, alt som presser på meg. Og så vet jeg at det er tankene mine. For å komme bort fra dem kan jeg enkelt koble meg på meg selv. Følge pusten min. Kjenne på fingrende mine, kile huden min, røre på tærne. Kjenne hva som helst i kroppen min. Da blir tankene rolige, og jeg er tilbake. Og stresset er borte.

Øvelse gjør mester. Virkelig. Jeg vet det, jeg har øvd mye. Og øver fortsatt. Og jeg er ute av den bekmørke labyrinten jeg kava i. Og det var mye lettere og gikk mye fortere enn jeg trodde det skulle. Det absolutt verste var å møte meg selv. Det var den største delen av jobben. Verdt hver tåre og hver kvalmebølge, verdt all kriging mot frykten som tviholdt på trykkokern.

Nå som jeg har blitt litt bedre på disse øvelsene kjennes livet fritt, åpent. Jeg kjenner meg stødig, at jeg har pondus. Alt kan skje liksom. Når ting går i dass nå, for det gjør det støtt og stadig, kan jeg smile og le litt av meg selv når jeg begynner å rable i hodet igjen. Så puster jeg, kjenner at jeg treffer gulvet med fotsålene, koble meg fra alle tanker om at jeg må bli fort ferdig, skulle egentlig gjort noe annet nå, at det var dårlig gjort, at det er noe skikkelig drit. Kjenner på redselen i magen. Det som skjer – det skjer, og det går fint. Jeg har lagt bort ideen om at jeg vet hvordan ting skal og burde være og hva som skal skje fremover. Ikke noe riktig og galt. Kastet alle kategoriene på havet. Da blir det vanskeligere å bli skuffa – og stressa.

Jeg tror vi alle er i stand til komme hit.