“Ikke god nok”

Av Ann Veronica Rørmo, elev på UROskolen.

Det er grunnen til at jeg ikke har skrevet innlegget til uroskolen, fordi jeg tror på historien om at jeg ikke er god nok. 

“Ikke god nok” har drevet meg lenge, “ikke-god-nok” har gjort at jeg har tatt de trygge valgene, de fornuftige valgene. De som samfunnet beundrer.  Har gjort at jeg har tatt jobber jeg egentlig ikke vil ha, og blitt utbrent etter kort tid. “ikke-god-nok” har gjort at jeg til tross for utbrenthet har kjempet. Fordi “ikke-god-nok” sier at sånne som meg gir ikke opp, de gjennomfører de målene de har satt. Sånne som meg blir sett opp til, de får ikke gi opp. De fortjener ikke hvile, de er ikke god nok. 

Sånne som meg holder hele verden på våre skuldre. Tror vi. Det er den perfekte forbrytelse mot oss selv, fordi vi aldri blir god nok.

For “ikke-god-nok” vil vi alltid etterstrebe og gjemme det vonde. Så vi fremstår så perfekt, ikke bare for andre, men også for oss selv. 

Vi ser oss i speilet og sier, for hver gang vi tynte litt til: “se der ja, du klarte det du, bra jobbet, du tynte og fikk til det umulige, fortsett slik” 

Så ser vi bort fra speilet det sekundet vårt indre glimter til, og viser oss hvordan vi egentlig har det. Lukker øynene for den som knapt har muskler igjen, fordi den er blitt tynet så mye. Den som vi har stengt dypt inne i vårt eget fengsel. 

Det gjør så vondt å kjenne etter, og heldigvis lever vi i et samfunnet som gjør det lett å distrahere oss. Vi har telefoner, sosiale medier, vi har trening, sex, forhold slik at vi kan skylde på den andre. Vi kan shoppe, reise, feste, drikke, spise god mat. 

Våre omgivelser er skapt for “ikke-god-nok”. Skapt slik at vi kan fortsette jaget, etter en bedre jobb, etter å ha mer ting, bedre jobber, større hus, finere biler, hytte, reise verden rundt. 

Det funker en stund, så må vi ut og jage igjen. 

Det er som en kløe på innsiden. Det er urolig. Kan ikke sitte stille, for da hører vi den lille stemmen inni oss. 

Den som “ikke-god-nok” har forsøkt å begrave. Men den lille stemmen kan ikke begraves, kommer aldri bort uansett hvor mye vi jakter det neste store. Uansett hvor mange feil “ikke-god-nok” finner. 

Vi kan aldri bli god nok. 

Fordi vi allerede er god nok, bare ved å eksistere. 

Du kan puste ut, vet du det. Uansett om huset ikke ser ut, om jobben presser på, om barna roper, eller festen frister. 

Du kan puste ut. Et sekund. 

Jeg puster ut, et sekund, føler det knyte seg fryktelig i magen. Jeg føler behovet for å gjøre noe, må bare ta oppvasken, burde handlet mat, bør svare på eposten. Kan ikke velge å ikke svare. Eller kan jeg det? Bare for et sekund?

Knuten i magen gjør meg så redd, jeg vil ikke føle på denne frykten. 

“ikke-god-nok” prøver å si til meg at denne følelsen er farlig, at jeg må se bort. 

Men bare for nå velger jeg noe annet, jeg velger å la den være der. Bare et sekund. 

Herregud det gjør så vondt, men dypt inne i smerten, så svakt, kan jeg høre en stemme si “takk”.

Og enda dypere inn, ligger det jeg higer så inderlig etter, det ingen andre kan gi meg, en følelse av å være god nok, akkurat som jeg er, akkurat nå.