#METOO
Av Monica Stubkjær, UROlærer.
Da jeg var 15 år var jeg på fest hos en god barndomskamerat. Faren hans var hjemme og var skikkelig kul fordi han ga oss sprit. Jeg ble dritings. Det var ikke noe særlig uvanlig med det, det var jeg nesten hver helg. Men jeg ble så full at noen venner av meg hjalp meg opp på soverommet til foreldrene. Så ga de beskjed til faren om at han skulle vekke meg når det var på tide å dra hjem. Jeg våknet av hånden hans under genseren min. Da tok jeg fart, hoppet over sengestolpen og løp ut.
Dagen etter fortalte jeg dette til venninnene mine, som kunne fortelle at de hadde opplevd faren som ubehagelig de også.
Det ble mye drama rundt dette i venneflokken vår. Guttene i gjengen tok faren i forsvar, jentene mente han måtte anmeldes. Så vi gikk til helsesøster for å få hjelp. Vi lot være å anmelde av hensyn til kameraten min, men helsesøster tok en prat med faren. Jeg gikk aldri inn i det huset igjen.
Årene gikk, jeg tenkte ikke så mye på det.
Så når livet mitt begynte å butte, jeg fikk mer og mer angst og hadde det veldig vondt, kom alt opp i meg igjen. Plutselig kunne jeg ikke gå forbi huset hans, jeg gikk oppveier for å komme til skogen. Jeg så ned da han kom kjørende forbi, kunne ikke smile eller hilse. Jeg følte meg fanget. Tenkte at han tok vekk en liten del av friheten min.
Jeg synes han var grusom, tenkte på alt som kunne skjedd, hvis jeg ikke hadde løpt. Jeg snakket om det igjen med venninner som var der, jeg grublet og grublet.
Men så begynte å jobbe med det vonde i livet mitt. Alt drama og all uro jeg hadde med barna og familien. Jeg lærte meg å kjenne etter i kroppen, kjenne på den vonde knuten i brystet. Øve på å trekke oppmerksomheten ditt, vekk fra tankespinn og grublerier.
Så kom det en dag da jeg ikke trengte å se ned da han kom kjørende. Jeg glemte å gå omveier til skogen. Plutselig en dag kunne jeg til og med slå av en prat. Så mange glade timer jeg har tilbragt i det huset der sammen med kameraten min. Nå kunne det få plass igjen.
I dag flyttet han fra huset jeg ikke har kunnet sette blikket på i lang tid. Og jeg kjente ikke lenger bitterheten. Jeg kunne kjenne på vemod. Dette har vært med på å gjøre meg til den jeg er. Det er en del av livet mitt.
Jeg sier ikke at det ikke er vanskelig. Og tankene sier også at det finnes langt verre historier enn denne, og at jeg egentlig ikke har noe å uttale meg om.
Men jeg gjør det likevel. Fordi jeg ønsker å fortelle hvordan det å øve på å romme uro kan skape en endring. At det å akseptere virkeligheten som en del av meg fikk ringvirkninger. At jeg kan romme alt i meg, også den som ble utsatt for dette. Uten å skape noe mer drama rundt det.
