Livets kassett. Spole frem og tilbake, eller tør vi høre på noe nytt?

Av Kristiane Roaldset, student på UROskolen.

Spoling.  Forward, rewind, stop og play/pause.  Kjente knapper for de fleste av oss.  Disse knappene brukte jeg mye da jeg som liten tok opp sanger fra radio over på kassett. Jeg elsket å høre på kassetter, eller jeg elsket å høre på en kassett.  Det var veldig sjelden jeg ville høre på noe annet enn favorittkassetten.  Jeg var god til å spole. Visste akkurat når jeg skulle stoppe for å finne frem til de ulike sangene.  Slik jeg kan huske det er dette mitt første minne om spoling. 

Jeg trykker på play og er på plass i nåtid. 

Ute er det -10, og solen skinner så fint i snøen.  Den utkonkurrerer alt av julebelysning som henger på trær og hus i nabolaget.  Jeg kjenner en ro inni meg.  Tenk det, nå midt i Desember, innimellom alle avslutninger, festligheter og julegjøremål, så kjenner jeg på en skikkelig ro, en slags varme.  Og fra den roen har det kommet noe så sjeldent som skrivelyst.  Det kan jeg ikke huske sist jeg kjente på. Kanskje har jeg egentlig aldri kjent skikkelig på skrivelyst?

Jeg trykker på rewind og spoler tilbake. 

Det er høsten 2019 og jeg går tur med min nye favoritt podcast på øret.  «Guro og Guru» trigget noe i meg. Det var spennende, sårt og interessant.  Men også ubehagelig.  Denne dagen blir det så ubehagelig at jeg får vondt i hele meg, et ubehag så sterkt at jeg må stoppe opp og røske hodetelefonene ut av øret.  Prøver å gå videre uten å høre på noe, men finner raskt frem en annen podcast for å få bort denne ubehagelige følelsen.

Jeg trykker på rewind og spoler enda lenger tilbake. 

Det er våren 2017, og jeg har akkurat blitt mamma til mitt andre barn.   Jeg tror sterkt på at både jeg og barna må spise visse ting, og for all del ikke spise andre ting, for å få et best mulig liv.  Jeg tror også på at robotstøvsugeren må settes på hver morgen for at jeg skal få det behagelig, og på at kjøkkenet må være strøkent før jeg kan ta med barna på vei til barnehagen.  Jeg tror på at barna trenger en viss mengde søvn hver natt, og på at de på ingen måte bør eksponeres for skjerm.  Jeg jobber så sterkt for at alt jeg tror på skal bli perfekt, for at livet skal være uten ubehag for oss alle.   Og jeg spoler. Jeg setter daglig nye rekorder i spoling.  Så fort barna har en søvnløs natt spoles det tilbake for å finne ut hvorfor.  Har de vondt i magen spoles det enda mer intenst.  Hva har de spist? Hva har jeg spist? Jeg ammer jo, har jeg spist noe som gir vondt i magen?  Så spoles det fremover, hvordan skal det gå hvis barnet mitt ikke kan si alle lydene til skolestart?  Andre barn på samme alder har jo begynt å hoppe og holde blyanten riktig. Jeg spoler ukontrollert hver dag.

Jeg trykker på pause, stopper opp og kjenner etter. 

 Mye fra denne tiden er nå for meg ganske blurry og tåkete.  All den innsatsen for å få bort uroen tok også bort mye av tilstedeværelsen min.  Tilgangen på mine egne ressurser var nedgravd i stress, press, uro og bekymringer. Alt for at vi alle skulle ha et godt liv med minst mulig ubehag.  Alt for å beskytte meg og mine nærmeste.

Jeg trykker på forward, og spoler til høsten 2020.

Det har vært pandemi i over et halvt år.  Barnehager og skoler har vært stengt.  Jeg som er lærer måtte undervise hjemmefra samtidig som jeg lekte barnehage.  I tillegg har jeg vasket og desinfisert alt jeg kom over.  Sommeren hadde vært noe roligere, men nå utover høsten kommer tiltakene tilbake.  1 meter avstand, 2 meter avstand.  På jobb er det ikke mulig å holde avstand.  Noen elever holder seg hjemme, andre kommer på skolen livredde. Kan de bli alvorlig syke hvis de følger min undervisning?  Jeg tar spolingen til nye høyder.  Hva skjer hvis noen blir smittet i mine timer?  Foreldre har gitt klar beskjed om at de ikke tolererer smitte på deres barn.  Vasket vi utstyret godt nok i forrige uke? Hva om jeg tar med smitte hjem fra jobb og smitter besteforeldre?   Jeg gjør alt jeg kan for å ikke bekymre meg, for å få bort uroen.  Følger alle råd, spiser enda sunnere, vasker enda mer.  Spoler frem og tibake, prøver å manøvrere meg unna alt som kan være ubehagelig.  Inntil det en dag smeller i hodet.  Jeg får en hjernerystelse.  Jeg går ned for telling, det er som om noen trykker på pause. 

Den første tiden sover jeg mye.  Flere uker, flere måneder.  Hele meg er satt på pause.  Etter en tid i pausemodus kommer ubehaget sterkere og sterkere for hver dag.  Spolingen er tilbake. Hva hvis jeg må ligge her resten av livet? Katastrofetankene hagler rundt meg, og spolingen har hengt seg opp.  Spoler tilbake og tenker at dette er urettferdig, jeg skulle ikke ha gjort sånn og sånn da hadde jeg aldri slått hodet.  Spoler fremover og leter desperat etter det som skal til for å bli frisk.  En intens jakt på å bli kvitt alt ubehag starter.  Uendelig med råd blir gitt, notert og jeg prøver å følge dem alle.  «Hold deg unna lyd og lys», «ikke bruk hjernen», «ikke se på skjerm», «du bør være i aktivitet, ikke for lite – men absolutt ikke for mye».   Jeg er i pausemodus. Nå ligger spolingen på en måte oppå pausen.  Denne frykten, dette ubehaget og usikkerheten er som mat for symptomene mine.  Symptomene liker dette, de blomstrer og gnistrer. Det er som om de formerer seg, og virkelig etablerer seg.   

Jeg trykker på forward, og spoler ett år fremover, til høsten 2021. 

Jeg hører igjen på podcasten «Guro og guru».  Nesten daglig hører jeg på episoder, og kjenner at jeg får mer tilgang til meg selv og mine ressurser.  Det meste av meg har vært nedstengt i over ett år, men oftere og oftere klarer jeg å «sjekke inn», kjenne etter og føle følelsene mine.  Mange ganger går det ikke, spolingen tar overhånd, men de gangene det går så treffer det noe i meg.  Jeg kjenner på en nysgjerrighet, en slags entusiasme.  Dette har jeg ikke vært i nærheten av på flere år tror jeg.  Jeg hører om Uroskolen for første gang.  Spennende, men kanskje ikke helt min greie?

Det tar litt tid.  Det tar vel egentlig lang tid. Mye spoling frem og tilbake. Mye stopping og pausing.  Skal jeg prøve å bestille en time på Uroskolen?  Jeg kan jo bare la være å bestille ny hvis jeg ikke er fornøyd.   Men hva er egentlig det for noe? Vil det kunne hjelpe meg?  Spolingen settes i gang, men nå fra et noe roligere sted.  Dette virker så fremmed, og litt skummelt.   Det ukjente er ofte skummelt, og det som er skummelt føles ofte utrygt.  Jeg stopper opp, puster og setter meg selv på pause.  Usikkerheten har fremdeles overtaket, og frykten sier nei.   Etter enda flere runder med lytting på pod-casten bestemmer jeg meg. 

Jeg trykker på stopp, kjenner godt etter.  Det er skummelt, samtidig har jeg tilgang på noe som får meg til å ta steget videre: jeg trykke på eject og begynner på en ny kassett. Et nytt kapittel.   Ut i det ukjente, og inn på Uroskolen.

Jeg trykker på play, og er til stede her og nå. 

Det har blitt mørkt ute, og enda kaldere. Det er kaldt her inne også, det har sloknet i peisen.  Mørket ute fremhever det fine lyset som kommer fra julebelysningen i nabolaget, og snøen skinner fremdeles inn gjennom vinduene.  

Jeg har vært elev på Uroskolen en god stund nå, og jeg har lært så mye.  Det har vært fint. Det har vært vanskelig og frustrerende, men så utrolig givende. 

For å komme ut i det ukjente, og bak der finne ressurser og frihet, må man gå mot det man tidligere har trukket seg unna.   For min del handlet det om å trykke på Eject. Tørre å gå ut av det kjente sporet og høre på en ny kassett.  Bevege seg ut i det ukjente, høre på ny musikk.  Se på livet fra et annet perspektiv, akseptere virkeligheten sånn den er.  Vi kan ha god kontakt med ressursene våre en dag, for så gå inn i gamle mønstre dagen etter.  Høre på andre kassetter, og akseptere at de gamle kassettene med de gamle sporene også kan få være med av og til. Livet består av både spoling, pausing og stopping, både bevisst og ubevisst, jeg har akseptert det nå. 

Jeg smiler, og trykker på stopp.