Prøver du hardt nok, blir det vel bra?

Av Jon Andreas Landsnes, UROlærer

Jeg har nylig gjort en oppdagelse. Oppdagelsen kom uten at jeg prøvde å finne den.

En sannhet vi kollektivt tror på i samfunnet er at man kommer langt med hard jobbing. Det er ingen grenser for hvor langt du kan nå, bare du jobber hardt nok. Det virker på meg som at det å prøve hardt for å få til noe ikke bare er en anerkjent egenskap, men også noe som mange av oss lærer når vi er barn og som skal styre livet vårt i stor grad når vi er voksne.

For meg har det i hvert fall vært sånn.

Jeg har forsøkt å få gode karakterer, se bra ut, være godt trent og bli likt av damene. Jeg har jobbet iherdig for at alle rundt meg skal være glad, for at mamma og pappa skal holde sammen, og for at søsteren min ikke skal ha det vondt. Og jeg har forsøkt å bli sett, hørt og forstått, på alle arenaer. Jeg har til og med forsøkt å være god til å romme uroen og smerten min.

I det voksne liv har den flinke gutten i meg til slutt tatt meg igjen. Jeg orker ikke lenger å prøve hardt for å få meg kjæreste, etablere meg og finne jobben som skal gjøre meg lykkelig.

En viktig del av oppdagelsen min er at prøver du hardt nok så vil det omsider bite deg i ræva, enten du vil eller ei. Alle forsøkene på å få det til å bli bra, vil nærmest som en naturlov sørge for det motsatte. Livet blir ikke sånn man tror det burde bli uansett hvor hardt man prøver.

Denne oppdagelsen er en gave som gir meg mulighet til å se saker fra et nytt perspektiv og gjøre ting på en ny måte. Er det mulig å gjøre ting fra et sted som ikke bare er styrt av press og uro? Jeg vet jo ikke engang hva alternativet er.

Hva gjør jeg egentlig hvis jeg ikke skal prøve hardt for å få til ting?

Jeg vet ikke.

Kanskje jeg skulle bli her litt da? Det har jeg ikke prøvd før. Men jeg har på følelsen at det fører med seg noe nytt. Kanskje til og med noe kreativt?