Uro, skjerm og utenforskap

Av Rikke Uberg Thorkildsen, UROlærer

Jeg lurer på hva som hadde skjedd om du hadde tatt fra meg mine to gode livspartnere, skjermen og sjokoladen. Jeg begynner med å skrive litt om skjermen, så ser vi hvor langt jeg kommer.  

Eller, jeg vet jo litt om hva som hadde skjedd, for jeg har testet det ut. Det går overraskende fint egentlig, men det krever vilje. Vilje. Masse vilje! Jeg får plass til andre ting i livet mitt, som å lese bøker, høre på musikk, kjenne på min egen uro – og ja – gjøre andre ting sinnet mitt mener er nyttigere enn skjerm (og sjokolade).

Jeg har de siste 3-4 månedene vært uten sosiale medier på telefonen min. Det er og har vært en fin erfaring, jeg har «ingen» (på SoMe) å dele mine gode eller dårlige opplevelser i livet med. Som i går da eldstemann måtte i narkose for å sy etter da han fikk et stygt sår. Da jeg satt på oppvåkningen og ventet på at han skulle våkne kom jeg til å tenke på at det er en sånn typisk ting jeg ville ha delt med vennene mine på Snapchat. Dermed ville jeg fått tilbake en haug med snapper som sa «oi, uff, går det bra!?» «stakkars dere, så uheldig» osv. Da kunne jeg fortsette å svare, og jeg hadde noe å fordrive tiden med, liksom. Hvem er jeg når jeg sitter der helt alene? Hvordan er det å være meg, når vennene mine “ikke vet at de bør bry seg»? Hvordan er det å være meg når barnet mitt er i narkose?

Misforstå meg rett; det er hyggelig med slike meldinger, men så satt jeg der, helt alene, og ikke mange av mine venner visste om hvor vi var. Dette har jeg kjent på mange ganger den siste tiden uten disse mediene; en fin solnedgang, en søt handling fra barna, en fin tur i skogen, syke barn – ikke minst.. Hvordan er det å være meg når jeg ikke deler detter med noen der inne på telefonen? Hvordan er det å være meg når jeg erfarer dette livet?

Jo, det skal jeg fortelle deg. Det er egentlig ganske fint! Og sårt. Og ensomt. Og godt. Og urovekkende. Det betyr at når jeg sitter der, og ser på den fine ungen min som nettopp har blitt sydd har jeg en mulighet til å komme nær meg selv. Jeg kan flytte oppmerksomheten min innover, og utforske mitt indre liv. Snapchat, Instagram og Facebook (og TikTok og hva nå enn det er vi bruker) holder oppmerksomheten min utover, slik at jeg slipper å legge merke til det som foregår på innsiden. Som for eksempel kjente følelser for meg som ensomhet, utenforskap, frykt. Alle disse følelsene kommer jeg borti når jeg ikke kan dele alt som skjer med noen i øyeblikket – og også når jeg ikke vet hva andre vanligvis hadde delt med meg. Før visste jeg gjerne litt om hva vennene mine også drev med hver dag, og det var fint. Nå må jeg liksom ta opp telefonen og skrive en sms eller ringe for å få vite hvordan de har det. Det har også vært en fin ting, fordi disse telefonsamtalene har jeg satt veldig stor pris på. Men det krever jo litt mer av meg. Det krever at jeg setter av tid til en samtale, at jeg konsentrerer meg, at jeg lytter og deler erfaringer fra eget liv. Det krever i alle fall mer enn å sende en «snap» eller dele et bilde. 

Stadig får jeg en impuls om at «dette må jeg dele». Vanligvis er det noe veldig fint, eller noe som gjøre ganske vondt. Deretter kommer jeg på at jeg har fjernet mulighetene for å dele det. Dermed har jeg fått en mulighet, litt oftere enn før til å stoppe opp og kjenne på hvordan det er å være meg akkurat nå, når solnedgangen er helt magisk, og ingen andre ser den. Hvordan er det å være meg når barnet mitt skal våkne fra narkose (for andre gang på to uker, altså!) og nesten ingen vet det. Det er en mulighet til å utforske min egen uro. Det åpner seg en mulighet for å være nær meg selv, mine egne følelser og min egen uro. 

Det er faktisk ikke så forferdelig ensomt når jeg tenker meg om. Ensomheten kommer som et blaff, og det er jeg godt kjent med. Tankene om at ingen bryr seg, om at jeg ikke er viktig for de andre osv. Men når jeg klarer å være sammen det som skjer inni meg er det godt, selv om det er uro og ubehagelig der. Alt dette er gjenkjennelig for meg. Det er jo ikke første gang jeg kjenner på ensomhet og utenforskap det er uendelig mange triggere for akkurat det. Så det er perfekt for meg å øve meg på å kjenne de såre følelsene i kroppen min. Det er fint. Og jo mer jeg kjenner det jo mindre ensomt blir det syntes jeg. Jeg kjenner også i kroppen hvor vakker solnedgangen egentlig er, som en boblende, varm glede. Jeg kjenner i kroppen hvor mye jeg elsker dette vidunderet av et barn, jeg kjenner tristheten når jeg føler meg utenfor og jeg kjenner, best av alt alt jeg er her, i min kropp, AKKURAT NÅ. 

Det som er så fint med dette UROlabratoriet er at det er ingenting som er rett eller feil. Men alt er en mulighet til å møte uroen, og til å lære noe nytt. Det er mitt liv, og jeg kan selv velge hvordan jeg skal leve det. Tankene mitt sier jo nå at jeg ikke «burde» laste ned appene igjen, da «failer» jeg, da er jeg ikke god nok – og ikke minst, tenk hvis du som leser dette får vite at jeg gjorde det? AVSLØRT, liksom.. I skrivende stund har jeg ikke behovet for det, men hvem vet hva som skjer senere. Da kan jeg fortsette å henge i dette labratoriet. Hvordan er det å være meg når jeg laster ned appene igjen? Hvordan er det å være meg når jeg kommer i kontakt med det å ikke være god nok, tankene om at jeg bør og skal være og gjøre på en viss måte? Det er jo heller ikke nytt for meg, så det kan det  jo også være nyttig å forske på. 

To be continued, og sjokoladen får jeg skrive om neste gang….