Et nytt syn på skolevegring

Av Monica Stubkjær, Urolærer

Skolevegring er et økende problem slik jeg ser det. Foreldrene forteller om enorm fortvilelse. Det har vi kjent på hjemme hos oss, der vi har fokusert på skolevegring i over sju år. Det var først da vi sluttet å fokusere på det, at både datteren min, Ida, og jeg fikk det bedre. 

Ida har strevd med skolen i mange år. Hun har hatt vondt i magen, vært sliten,  slapp og utmattet.
På barneskolen, ungdomsskolen og videregående. På og av. Vi har vært gjennom de fleste instanser –  lærere, skoleledelse, lege, PPT, BUP. Skammen jeg følte da jeg ikke klarte det mest banale av alt, å få ungen min på skolen, var forferdelig vond. Så vi presset og presset henne, mannen min og jeg, vi klarte ikke annet. Jeg skrev utallige e-poster til skole og hjelpeinstanser, og ba dem komme med løsninger på problemet. 

De prøvde, men det hjalp ikke. Ida gikk likevel ikke på skolen og hun ble bare mer og mer utmattet og tung i kroppen. Det samme skjedde med meg. Til slutt lå hun nesten bare i sengen. Vi hadde det så vondt. 

Brochmann & Madsen forfattere av boken «Skolevegringsmysteriet» skriver at «Fagfolk og foreldre angriper hverandre». Vi opplevde det også slik. Lærerne fortviler når barn ikke klarer å komme inn i klasserommet. Behandlere på BUP opplever sikkert også sterkt press. Skole, PPT og BUP skal tross alt «fikse» alle disse barna som strever, der alle kommer til kort. Det blir ikke større press enn det. Da blir det lett at vi skylder på hverandre. Eller på systemet. 

De gjorde det de kunne med de ressursene som var tilgjengelig. Og alt dette gjorde bare at Ida følte seg enda mer feil. Hun sa ikke skjønte meningen med livet. Alt er bare MÅ, sa Ida. MÅ gå på skole, MÅ jobbe – så dø. Hun sa at det hadde vært deilig å bare ikke leve – ikke være. Det var fryktelig vondt for oss å høre. 

Så søkte jeg hjelp. Og jeg fikk spørsmålet: Hva skjer i deg når Ida ikke klarer å gå på skolen? Og det kan jeg nå beskrive ganske klart. Det presset i brystet, den klumpen i magen, den uroen ville jeg ha bort så fort som mulig. Det var akkurat som om noen dyttet meg inn på rommet hennes for å dra henne opp. Det var helt umulig å stoppe. 

Så begynte jeg å øve på å kunne kjenne litt på det som foregikk inni meg, det vonde som gjorde meg viljeløs. Var det mulig for meg å kikke litt på hva som foregikk i familien vår, som bidro til at Ida ble liggende i senga? 

Ida og jeg er, som alle andre barn og foreldre, påkoblet hverandre med sterke, usynlige bånd. For Ida var skolevegringen et symptom på at noe er vanskelig. Både mellom meg og Ida, men også blant de andre i familien. Og i storfamilien rundt. Hvorfor er det vondt? Det vet jeg noe om, men jeg mangler full oversikt. Det er det heller ikke så viktig å finne ut av. 

Ved at Ida ikke gikk på skolen, gjorde hun seg til et problem. Den utfordringen satte jeg alle kluter til for å fikse. Og da gikk oppmerksomheten bort fra det som var vondt i meg, over på symptomet. På denne måten slapp vi å kjenne det vonde begge to. I den forstand var det helt nødvendig for henne å få skolevegring. Jeg husker jeg følte skyld da jeg innså det. Var det hele min skyld? 

Det var ikke min skyld. Det var ingens skyld, men det var jeg som forelder som måtte ta ansvar. Så når vekkeklokka ringte, hver morgen, gikk jeg ned og la jeg meg ved siden av henne i senga. I stedet for å forsøke å lokke og overtale henne til å gå på skolen, spurte jeg om det var greit at jeg lå der. Så lå jeg og kjente på hvor vondt det gjorde i kroppen min, i brystet. Kjente på hvor denne redselen for fremtiden hennes, redselen for systemet, skammen føltes i kroppen min. Jeg klarte ikke mange minuttene før jeg tok opp mobilen, og etter hvert gikk ut av rommet. Men så gjorde jeg det samme dagen etter, og dagen etter det. 

Jeg måtte lære å romme virkeligheten – og virkelig akseptere hele virkeligheten, ikke bare deler av den. Jeg måtte lære å romme hele Ida, også den Ida som ikke klarte å gå på skolen. 

Hun må ikke gå på skole, hun må ikke jobbe enda. Ida har så mange ressurser, så mye intelligens, tøffhet, humor og så mange interesser. Det må få tid til å komme frem. Det kommer ikke under press. 

Bakteppet er farget av at vi alle sammen tror at det viktigste i livet er å gå på skole, gjøre lekser, få gode karakterer og studere. At målet er å få en bra jobb. Det må vi kunne utfordre – jeg tror ikke på det lenger. Det viktigste er å kunne delta i livet. 

Ida har det bra nå. Vi har det bra begge to. Hun tenker ikke lenger så mye på dette med meningen med livet. Nå har hun ansvar for å styre sitt eget liv, uten press og med en mor som kan romme sitt ubehag, sin skam og sin uro. Det er ikke slik at uroen er borte. Men jeg vet noe om hvordan å håndtere den, og jeg kan klare å leve med den. Hun kan enda ikke selv sette ord på dette, men det er lett å se hva jobben jeg har gjort med meg selv, gjør med henne. For det er en jobb – en veldig hard jobb. 

Kanskje kommer Ida ikke til å gå mer på skole. Kanskje blir det vanskeligere å få en «bra» jobb. Men det er umulig å vite nå hvordan fremtiden blir, uansett hvor mye vi forsøker å kontrollere livet i nåtid. Den usikkerheten og smerten må jeg klare å leve med. Da kan jeg bare være mammaen til Ida, uten å presse henne for at jeg selv skal føle meg trygg.